Jazznytt fra i går
Jazznytt har ett stort problem: De er alt for bakpå begivenhetenes gang.
Høstutgaven av Jazznytt – trykt på papir tjukt som kartong, og til 125 (!) kroner i løssalg – vier 50 årsjubileet for «A Love Supreme» stor plass. En god idé. Det John Coltrane, Jimmy Garrison, Elvis Jones og McCoy Tyner stelte med høsten 1964, utgitt på plate året etter, har så visst satt varige spor i jazzen. Det er morsomt å få vite at Coltranes hus i Dix Hills utafor New York er i ferd med å bli museum, og et spesialmagasin som Jazznytt må definitivt ha lov til å gi plass til hva som illustrerende nok går under tittelen «særkunnskap».
Deler av stoffet kan imidlertid lett oppfattes som i overkant høytidsstemt. Vel er «A Love Supreme» et verk som er egna til å sette tankene i sving, men uttrykk som «en hyllest til universell skaperkraft», og journalistens opplevelse av å være på prøve med Jøklebas hyllest til «det 50 år gamle mesterverket»: «Det er en sitrende følelse som brer seg oppover ryggraden, og som kommer til uttrykk i et dumt smil der man som eneste tilskuer er vitne til noe av slik opphøyd skjønnhet.» Vel – for mye.
Det går videre ei grense for hvor detaljert man bør gjengi intervjuobjektets høytflyvende tankespinn. Per Jørgensen siteres faktisk slik: «Jeg hører lite på menneskeskapt, innspilt musikk om dagen. Desto mer lytting i den såkalte stillheten, som er full av musikalske elementer. Kroppslyder, pust, flytting av gjenstander, naturlyder, bylyder, samtalelyder og så videre. Alt er uttrykk for energi-transformasjoner.»
Som feriebiskopen sa det: - Skal vi gjenta det sammen, dere! Så blir vi kanskje energi-transformert, hele gjengen?
Du får et mystisk essay der forfatteren sitter i lenestolen og lar tankene fly mellom doom metal og jazz, og du får et velskrevet intervju med kunstneren Lars Elling. Åtte (!) sider om Jan Garbareks 60-tall (og litt til)? Yes, I dig! Sånt som dette kan Terje Mosnes, og vi får håpe han en gang får slippe like tett innpå i anledning seinere epoker av Garbareks karriere.
"Blindebukk"-intervjuet med Nils Petter Molvær er strålende! Sånt burde Jazznytt bruke enda mer plass på!
 SASKIA LANKHOORN: Fotografert i Kristiansand, og for lengst anmeldt i salt-peanuts; kanskje blir hun omtalt rundt juletider i Jazznytt? Foto: Kjetil Valstadsve |
Jeg er av samme oppfatning når det gjelder plateanmeldelsene (12 sider). I denne typen stoff savner jeg prioritering; denne gangen mener jeg vi hadde greid oss lenge med omtalen av Miles Davis’ fantastiske reise gjennom New Port-festivalens brokete historie. Resten kunne stått på nettet – og gjerne mange, mange flere! Dagens redaktør finner plass til mindre enn 20 anmeldelser i et tidsskrift som kommer fire ganger i året, mens det for et par år siden var vanlig å lese omtale av opp i mot 100 utgivelser hver gang – og det seks ganger i året.
Altså: Under Jan Granlies regime ble det anmeldt nesten 600 album i året. Nå er tallet nede i godt under 100.
Nåløyet for å bli omtalt i landets eneste jazzmagasin har med andre ord blitt betydelig smalere. Dette er synd, og inntrykket forsterkes av at Jazznytts nettutgave – en underavdeling av Jazz i Norge – er kjemisk fri for anmeldelser. Ikke av plater, ikke av konserter. På dette området har Jazznytt ikke bare litt, men alt å lære av idealistene i salt-peanuts; de er på helt annet vis dagsaktuelt relevante. Jazznytt drives i dag rett og slett som om internettet ikke var oppfunnet.
Og da spør jeg igjen, og dette er min viktigste innvending til dagens redaksjonelle linje: Kan det virkelig være uoverkommelig for Jazznytts medarbeidere å anmelde konserter og plater – så godt som hver eneste dag?
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
