Kan det gjøres bedre? Ikke hva jeg veit.
Kan han synge? Det er like dumt som å spørre om Bob Dylan kan synge.
Keith Richards, cheif guitarist and chief composer in The Rolling Stones, trenger ingen nærmere presentasjon. Når bandet hans ikke er i gang, gjør han ting på egen hånd. Og takk for det.
I mine ører er han en fantastisk vokalist; «Happy» har alltid vært min favoritt Stones-låt. Viktigere er det, at han skriver suverene låter. Og enda viktigere – at han pakker inn låtene i et arrangement og et lydbilde som kler ham som en skreddersydd dress (selv om skreddersydd skjerf kanskje er bedre kopling i denne sammenhengen).
Han spiller tradisjonell 70-talls-rock - som er noe ganske annet enn 50’s-rocken, selv om basisen ofte kan være den samme. Man trenger ikke mange akkorder, men feelinga må være der. Og dette er verdt å merke seg: Keith Richards har samme fingerspitzgefühl for hvordan man spiller reggae og soul.
Når han drar inn blåsere og kor blir det ikke akkurat Frank Sinatra, om jeg kan formulere meg sånn. Keith Richards er, i alt han gjør, down to earth.
Alle sangene på dette albumet er suverene eller suverene +. Jeg velger likevel å trekke fram to av dem. «Blues in the Morning» er en kjapp, komposisjonsmessig enkel tolvtakter - men det groover noe så inn i helvete! To gitarer, og akustisk piano på høygir!
Deretter handler mye om «Illusion». Keef i duett med Norah Jones. Det er så vakkert at jeg tørker en liten tåre hver gang jeg hører dem.
Hvis noen tilbød meg to forskjellige billetter i dag? En til The Rolling Stones, og den andre til Keith Richards? Jeg er glad jeg slipper å velge, men jeg tror du forstår hvem av dem jeg ville valgt.
KEITH RICHARDS
Crosseyed Heart
Universal
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
