Et virvar av en roman. Uten retning. Uten mening.
Arne Svingen er tidligere musikkjournalist, og som for forfatter mest kjent for sine barne- og ungdomsbøker. Nå har han skrevet ei rockebok der jeg-personen som pappa plutselig finner igjen sønnen sin, som mystisk nok også er interessert i rock. Etter å ha brutt seg inn i ei hytte, lager de et slags hobbyband; hytta er tilfeldigvis utstyrt med et trommesett, gitar og bass … Høres kjedelig ut?
Det er enda kjedeligere. Eller heller – dette er et avsindig kaos av ei fortelling. Mest av alt handler det om name-dropping. Svingen skriver sånn som alle unge musikkjournalister gjør – de som skal vise kameratene sine hvor kul musikk de liker, og framfor alt hvor teite alle andre er som ikke liker den samme musikken. Du hater naboer som syns du spiller for høyt, og enda verre blir det når fyren liker Toto, og altså ikke Dylan, Springsteen, Waterboys, Nick Drake, Ryan Adams og Tom Petty. Og «Exile On Main St.» er alltid inne på topp ti, ikke sant?
Ytterst klisjéfylt, in other words. Det hadde faktisk vært å foretrekke at Svingen hadde skrevet ei bok der han ramsa opp de banda og de låtene han liker, og i neste kapittel de banda og de låtene han hater. På den annen side ville det også blitt drit kjedelig – for Svingen liker alt det rockjournalister skal like, liksom han hater all dum, mainstream popmusikk.
En ting til slutt. Om man skal behandle musikkteori, må man vite hva man snakker om. Svingen skriver faktisk om «Grand Prix-trikset, opp en oktav på slutten». Noe sånt har aldri skjedd i Grand Prix-historia. Det skulle tatt seg ut, om Egil Monn-Iversen og Jahn Teigen forveksla en oktav med en liten eller en stor sekund!
ARNE SVINGEN
Mannen som gikk gjennom lydmuren
Cappelen Damm
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.