Vif-fotball Jazznytt Klassekampen Puls

Musikk
Litteratur
Politikk/samfunn
Idrett
Forsiden

Hellbillies, nå også i solid bokform

Tett på Hellbillies. Sensasjonsfritt. Ikke-tabloid. Vel utført jobb.

Det begynner å bli noen år siden Kådnbandet spilte på kinarestauranten, rett ved Ål stasjon! Da skulle det fortsatt gå noen måneder før bandet første gang opptrådte som Hellbillies. Se på denne annonsen fra Hallingdølen: «Honky-tonk-aften med The Hellbillies som spiller opp til dans».

Og da tar vi det med en gang, dette med spillestilen. Det gjøres mange forsøk i denne boka på å utpeke et slags tidsskille – når gikk Hellbillies fra å være et mer eller mindre reinspikka countryband til å bli et rockeband som spiller noen countrylåter?

Jeg blar meg gjennom hele albumkatalogen mens jeg leser denne boka, og det er ikke vanskelig å høre at det er forskjell på det bandet som satte opp scenen på grusplasser og lastebilhengere til å bli det bandet som fyller store kulturhus over det ganske land. Hellbillies ville være noe langt mer enn et fest & moro-band – og se så, om det ikke endte i Oslo Spektrum!

Men er det mulig å finne et skarpt musikalsk skille? Jeg er usikker, men heller til å mene at dette har skjedd gradvis – muligens i takt med at Lars Håvard Haugen etter hvert tok plass i verdenstoppen blant rockeorienterte gitarister?

De ønska å ta oppgjør med cowboy-gjengen i publikum, de som kom med Stetson-hatt og himkok på lomma. Jævlig slitsomt. Dårlig image-bygging. Men har det blitt forbudt å danse til Hellbillies? Nei, det har egentlig ikke det. Men Lars Håvard sier det sånn, i bokas suverent beste replikk: «Det er forskjell på at det at folk danser til musikken din, å det faktisk å spille opp til dans.»

Cecilie Asker og fotograf Trygve Indrelid har fått være med inn i det aller helligste – inn i turnébussen, og helt inn i garderoben. Men tro ikke at du av den grunn får feite historier fra et rock ‘n’ roll-liv på veien. Det virker som om turnémanager Thomas Melby har rett når han beskriver Hellbillies som «hyggelige og avslappa og lite høye på pæra». Og ei kasse øl, 10 flasker vin, ni små Underberger og ei flaske gin i backstagerider er ikke akkurat ekstravagant – ikke når det skal deles på 14 mann.

Når det er sagt, sitter jeg med en følelse av at bildet som tegnes er litt for solskinnsreint. Det har sannsynligvis noe med formen å gjøre; 90 prosent av boka er skrevet i intervjuform, så godt som fri for analytisk materiale – både når det gjelder det musikalske og selve livet som musikant. Greit nok, men like vel til en viss grad begrensende. Jeg tror det er mulig å gå tettere på konflikter som jo må oppstå med 14 mann på tur, uten å slenge dritt. Men problemet er forståelig, all den stund du opptrer som embedded.

Det samme karakteriserer fotografiene. De er flotte, om enn smått ensformige, og aldri ufint utleverende – og de spres over dobbeltsider i fleng. Layout-messig er dette i sannhet blitt ei praktbok!

Sammen med en fin og følsom beskrivelse av Aslags personlige problemer litt ut på 00-tallet, er kapittelet om Arne Moslåttens tekster høydepunkt i boka. Det som ikke er bra, er at Grateful Dead to steder har blitt til Greatful Dead … sløvt.

Så hva er det med Hellbillies, som har gjort dem til et av landets største band – og som fortsatt er det, etter 25 på veien? Flere intervjuobjekt snakker om at de utgjør en herlig mix av folkelighet, by og land hand i hand, aldri høye på pæra. Jeg tror jeg vil si det sånn:

Hellbillies har en fantastisk låtskriver, en like fantastisk lyriker, og en instrumentalist par excellence – og selvfølgelig et band som funker som kollektiv. Legg til en fandenivoldsk innstilling om alltid å gjøre det bedre enn forrige gang – på scenen og i studio – og du får ei uslåelig pakke. Om jeg skal sette ett ord på det, tror jeg det må bli relevans. Hellbillies har alltid vært relevante, og vi er mange som håper på relevans i mange år framover. Kanskje kommer de en dag til å lage ei like fin plate som «Sol over livet»!?

CECILIE ASKER/TRYGVE INDRELID
Hellbillies 25
Cappelen Damm

---

|