Vif-fotball Jazznytt Klassekampen Puls

Musikk
Litteratur
Politikk/samfunn
Idrett
Forsiden

Eirik "the Norwegian" & Paul McCartney

Under radaren for de aller fleste musikkinteresserte – i likhet med journalistene som burde ha som oppgave å formidle den. Det er synd.

Sannheten er at Eirik «the Norwegian» Wangberg har en helt fantastisk historie å berette. I formen er den ofte lit «barnslig» skrevet, men ikke la deg forvirre av det. Denne mannen – «the Norwegian» - har jobba med omtrent det som kan krype og gå av pop/rock-stjerner på hans egen alder. Det vil si at de fleste som omtales for lengst har passert norsk pensjonsalder. Men for ei liste!

Eirik Wangberg har gjennom en mannsalder jobba som studiotekniker/mixer/produsent. Tilnavnet «the Norwegian» fikk han av Paul McCartney. Wangberg var nemlig Maccas nærmeste medarbeider den gang han kom opp med det albumet som fortsatt ruver høyest i min McCartney-solokatalog – «Ram».

RAM: Paul McCartneys beste soloalbum - mixa av Eirik Wangberg.

Første halvdel av boka handler naturlig nok om det tette samarbeidet med Paul & Linda McCartney, og det er jo ikke det spor merkelig. Hvem ville ikke fortalt sin historie, om man i mange måneder jobba daglig med den største popkomponisten i verden? Wangberg mener i hvert fall at Paul McCartney må betegnes på den måten, og jeg er enig.

De gode historiene ligger på rekke og rad. Du vil blant annet ha glede av å lese om hvordan The Beach Boys bytta ut trommesettet med grønnsaker og ekkokammer i innspillinga av det som skulle bli «Smile».

Ville ting og tang forløpt annerledes, om Eirik Wangberg hadde sagt ja til å produsere massemorderen Charlens Manson? Omtrent samtidig som han miksa «San Francisco»? Unnskyld, mine damer og herrer – men vi snakker om en mann som hørte Beatles’ Fet:«The White Album» før John, Paul og Ringo, fordi han satt og konverserte med George Harrison i studiolokalene!

Wangberg jobba med David Foster i Los Angeles, en fyr som hadde gått til innkjøp av en villa og eiendom der han hadde sin egen jernbane! Stormannsgalskapen i denne bransjen kjenner åpenbart ingen grenser. Men Eirik Wangberg led ikke av stormannsgalskap den gang han jobba med Michael Jackson og The Jackson 5, eller den gang han var tekniker på soundtracket til «Grease».

Hva skjedde den gang Diana Ross mente at «ja, jeg visste at take three var det beste!» – den gang hun gjorde Grammy-vinneren «Theme from Mahogany»? Sannheten er at Wangberg hadde skrudd sammen de utallige vokalopptakene, nærmest ord for ord, takt for takt – og at «take three» for lengst var historie.

Mange vil mene at det mot slutten av boka handler litt mye om Wangbergs privatliv, men jeg lar det gå. Dette er en eksepsjonell fortelling om det som kommer til å stå igjen om et av de stolteste øyeblikkene i norsk pop/rock-historie. Og jeg skulle ønske han hadde lykkes i arbeidet med musikkens Nobelpris – Oslo Music Prize/Music for Humanity.

Visste du forresten at John Mayall brakk beinet da han glemte at han hadde tømt bassenget kvelden før han stupte uti? Studioperfeksjonisten Wangberg spår videre Mp3-formatets snarlige død, på linje med «78-steinkaka». Som du skjønner. Her er mye interessant å lese!

EIRIK «THE NORWEGIAN» WANGBERG
i samarbeid med Stein Slettebak Wangen
Mitt liv blant stjerner

---

|