Den femte - og den smått ufullendte
Her i landet tilhører hun en generasjon kvinnelige pop/rockere som ville vært utenkelig bare for et par tiår siden.
Hanne Kolstøs femte album på like mange år. Imponerende i seg sjøl, selvfølgelig – dette er jo nesten halvparten av tempoet til The Beatles. Men står kvaliteten i tråd med kvantiteten?
Det låter umiskjennelig Kolstø. Tung elektronica-pop. Harde, tidvis metalliskklingende trommer. Grandiose synth-arrangement. Ekko på den dubbede vokalen som om den skulle vært skrudd av produsenten til Enya.
Jeg får følelsen av å ha hørt dette før, men dét er helt opplagt gammel manns tale. På samme måte som at foreldra mine ikke hørte forskjellen på Beatles og Rolling Stones. Alt – før «Yesterday» - var piggtrådmusikk.
Jeg liker Hanne Kolstø best når hun trår skikkelig til; når hun nærmest låter rock, i en slags Bowie-tradisjon – som i «Only One», der kontrastene til de vakre strykerpartiene er ytterst elegant utført. Her fins også referanser til de tørre og dissonerende gitarene som preger indierocken, eksempelvis representert ved The Pixies.
Som i all popmusikk, gjenstår selve generalspørsmålet: Holder låtmaterialet mål? Mitt svar er et tja. Sånn halvveis. Noen låter fenger mitt øre, andre forbigår i anonymitet. Ingen av komposisjonene framstår som spesielt oppfinnsomme. Det jeg liker best ved Hanne Kolstø, er hennes sans for kontraster i arrangement og stemning – ofte innad i hver enkelt låt. Lytt til «The Circle», og du vil forstå hva jeg mener.
HANNE KOLSTØ
While We Still Have Light
Jansen Plateproduksjon
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
