David Bowie sprenger alle grenser
Tidenes beste album? Vi er der nå. David Bowie, i en alder av 69.
Er det popmusikk? Neppe. Men kanskje. Dette er virkelig oseaner unna de glitrende albumene «Ziggy Stardust» og «Honky Dory», for ikke å snakke om lysår unna «Let’s Dance». Nå snakker vi om det som før i tida ble kalt kunstrock, en sjanger David Bowie ikke er ukjent med. Om man ser hele hans snart 50 år lange karriere under ett, er det vel det han egentig har holdt på med, hele tida.
Her fins ikke snev av «Let’s Dance», men mye av Berlin-triologien – Low, Heroes, Lodger. Men i det herrens år 2016 tar David Bowie det enda lenger – han strekker kunstrocken til et stadium dit det muligens ikke er mulig å strekke strikken lenger. Brian Eno & David Sylvian, bare for å nevne to av de aktuelle, har stelt med lignende saker i årevis. Men dette er virkelig grensesprengende.
Det sies at han fant sitt komp ved å gå på jazzklubb i London. Donny McCaslin Quartet. Bowies mangeårige produsent Tony Visconti har mixa kvartetten med rocka høyteknologi. Det blir aldri noe i nærheten av jazz. Det blir bare noe … helt annet. Noe helt nytt. I denne sjangerens historie – kunstrockens historie – vil dette albumet bli stående som en milepæl alt annet i all framtid vil måles mot. Omtrent som Miles Davis’ «Kind of Blue» i jazzen.
Fire av de sju låtene albumet inneholder er sluppet som singler på forhånd, så vi ante vel hva som var i vente. Likevel er helheten overveldende.
Vokalmessig får jeg følelsen av Peter Gabriel. Men fins det noe «pop» her? Nja … Avsluttende «I Can’t Give Everything» sender tankene i retning «This Is Not America» – Bowies samarbeid med jazzgitaristen Pat Metheny, lydsporet til «The Falcon and the Snowman» (der Bowie skreiv teksten og sang) – om nå dét kan kalles pop.
Dette føles litt som end of history – selv om jeg har meldt dette ved opptil flere anledninger.
Ingen ville ha trodd eller spådd det. Men nå har vi fått en «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band», «Exile on Main St.» eller «Blonde on Blonde» en gang til. Servert av en fyr som for lengst har passert pensjonsalderen.
Det er virkelig ikke til å tro.
DAVID BOWIE
Blackstar
Iso Records/Columbia/Sony Music
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
