Vif-fotball Jazznytt Klassekampen Puls

Musikk
Litteratur
Politikk/samfunn
Idrett
Forsiden

I'm a Blackstar ...

I dag takker vi og bukker. I dyp sorg og respekt. En av de aller største er borte.

Det er hjerteskjærende å se David Bowie ligge med bind for øynene, og høre ham synge «Lazarus». Gitarene er tørre som Pixies-gitarer, og saksofonen er lyden av noe illevarslende.

Look up here, I’m in heaven
I’ve got scars that can’t be seen
… Look up here, man, I’m in danger
I’ve got nothing left to loose

Da jeg anmeldte «Blackstar» i helga, innrømmer jeg at jeg ikke skjønte så mye av tekstmaterialet. Ikke stort annet enn at Bowie ikke akkurat ønska velkommen til noe lystig univers. Så falt brikkene dessverre på plass.

Bowie gjorde alt til fingerspissene lekkert. Det siste han gjorde var å regissere sin egen bortgang i samme stil. «Blackstar» er borte for godt.

Man veit liksom ikke hvor man skal begynne hen … David Bowie var så uendelig mye. Og han betydde så uendelig mye for millioner av mennesker. Jeg var blant dem som valfarta til Gøteborg for å se ham i 1983. En stiligere popstjerne hadde jeg aldri sett!

Jeg kom etter hvert til å se ham mange ganger, men husker kanskje aller best den gangen jeg var privilegert nok til å være invitert til en intimkonsert i anledning utgivelsen av det første Tin Machine-albumet. Stockholm. Bandet dro noen låter, før Bowie overtok styringa: «Any questions?» Der sto vi, kanskje hundre journalister og bransjefolk. De fleste av oss fikk plutselig veldig trøbbel med å finne noe å spørre om … Beskjeden gikk jo ut på at dette ikke skulle være en pressekonferanse i vanlig forstand; vi var invitert til konsert – og du spør ikke David Bowie om dagligdagse ting.

Etterpå mingla han rundt i lokalet, slo av en prat i øst og vest. Jeg snakka med ham om forholdet mellom relativt tung rock (Tin Machine) og pop-eventyret rundt «Let’s Dance». Jeg husker ikke så mye av samtalen; om jeg skal være helt ærlig, husker jeg egentlig best at det slo meg hvor liten han var av vekst. Men altså utprega elegant, med en dialekt som gjorde at man kunne tiltenke ham en fortid på University of Oxford.

Virkeligheten var definitivt helt annerledes. David Bowie kom fra helt gjennomsnittlige kår, men skulle komme til å bli noe eksepsjonelt særegent. Han var sin samtid, eller kanskje heller: Han befant seg hele livet et par skritt foran alle oss andre, også sine kolleger. Da han ga ut «Space Oddity» et par måneder etter at Neil Armstrong hadde satt sine føtter på Månen, var det vel siste gang David Bowie lå i etterkant av en stor begivenhet.

Om noen popmusiker kan sies å ha hatt definisjonsmakt, må det være David Bowie. Noen har kalt ham kameleon. Helt feil. Kameleonen skifter jo farge etter omgivelsene. Bowie var det stikk motsatte – han fikk omgivelsene til å skifte tempo i takt med hans egen dirigentpinne.

Det ble en tung start på året. Først Lemmy. Så David Bowie. Akkurat nå føles alt bare veldig tomt. Som om selve grunnmuren er i ferd med å ramle sammen. Når vi har fått summa oss, får vi søke trøst i låtkatalogen – for den kan heldigvis ingen ta fra oss.

Vi veit så lite om den andre sida, men i dag kan vi tillate oss å håpe kapteinen flyr høyt, som en annen Major Tom:

This is Major Tom to Ground Control
I'm stepping through the door
And I'm floating in the most peculiar way
And the stars look very different today
For here am I sitting in my tin can
Far above the world
Planet Earth is blue
And there's nothing I can do

---

|