Sir George (1926-2016)
George Martins betydning i pophistoria? Øvelsen er umulig, fordi hans innflytelse er uvurderlig.
Han ble ofte omtalt som «den femte Beatle». I dag morges kom den triste meldinga om at George Martin har gått ut av tida, 90 år gammel. Sir George.
Den gang de repertoaransvarlige i plateselskapet Decca tidlig på ’60-tallet valgte å takke nei til The Beatles, fikk George Martin i Parlophone snusen av disse fire «fascinerende» gutta fra Liverpool. Han brukte det uttrykket, fascinerende - for han var ikke overbegeistra for hva han hørte. Men han skjønte intuitivt at de «hadde noe» – og takk for det.
Det meste tyder vel på at The Beatles uansett ville fått napp i et eller annet plateselskap, men hvem veit? Kanskje enten John eller Paul hadde begått dødssynden å finne seg en helt vanlig, streit jobb? Da ville musikkhistoria faktisk sett helt annerledes ut.
Jeg skal ramse noen titler nå – og forsøk å høre lyden: «Yesterday» - «Strawberry Fields Forever» - «Penny Lane» - «I Am the Walrus» - «A Hard Day’s Night» - «The Long and Winding Road» - "Something" - «Let it Be» - «A Day in the Life» - «All You Need is Love» - «Hey Jude». Ingen av disse fantastiske låtene ville hatt denne utforminga uten at George Marin hadde vært, nettopp – «den femte Beatle».
Sir George ga uttrykket «produced by» helt ny mening. Han styrte ikke bare knottene på mixe-pulten, eller sørga for kaffe og annet godteri i studio. Han «blanda seg inn» i det musikalske - noe så til de grader. Du skriver ikke inn en piccolo-trompet i arrangementet til «Penny Lane» uten å være teoretisk skolert.
Du hyrer ikke inn et halvt symfoniorkester til Abbey Road Studios for å legge en kakafonisk avslutning på «A Day in the Life», den som ender i verdens mest kjente E-dur akkord - i hvert fall ikke under dirigentpinnen til den så avgjort uskolerte Paul McCartney, ikke hvis du ikke veit nøyaktig hva du driver med! Hva hadde «Fool on the Hill» eller «Eleanor Rigby» vært om ikke George Martin hadde tatt regien?
Kort sagt. George Martin var ikke deltakende i utviklinga av The Beatles. Han var en helt avgjørende brikke i spillet som forvandla «disse fascinerende gutta» til The Fab Four, til The Beatles. Bandet som gjorde popmusikk til kunst.
Jeg traff ham bare en gang. En sein natt/tidlig morgen på ‘90-tallet satt jeg i en hotell-lobby sammen med Jahn Teigen, i Stockholm. Plutselig så jeg en skikkelse jeg dro kjensel på gjennom vinduet.
- Men i hælvete, Teigen! sa jeg. - Det er jo George Martin!
Selvfølgelig måtte jeg fortest mulig bevege meg i retning resepsjonen. Han rakte fram hånda til en høflig hilsen, the gentleman. «I really appreciate that you recognise me», sa han med et smil – før han stille og rolig trakk seg tilbake. Som om jeg ikke skulle dra kjensel på George Martin …
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
