Jumpin' Jack Flash - it's a gas gas gas!
Så hadde det noe for seg – det faktum at Rolling Stones har holdt det gående i over 50 år!
Euforisk lykke er hva jeg føler, når jeg hører Mick Jagger hilse en halv million cubanere på spansk. Cubanerne fortjener endelig sin dose Rolling Stones, men først og fremst er dette politikk. For kultur er ofte politikk, og aldri har rock’n’roll vært mer politikk enn Rolling Stones i Havana. Uten at det var en «politisk» konsert, og uten at Rolling Stones for første gang i sitt lange liv skulle vært et «politisk» band.
Poenget er at Rolling Stones med denne konserten ble selve bildet på tøværet. Etter over et halvt århundre i kulturelt fengsel, er cubanerne sluppet fri. Ikke så å forstå at de har levd i kulturell fattigdom. Jeg har besøkt landet, og i rikelig monn fått oppleve folkelige kulturuttrykk på nært hold, liksom jeg har fått bivåne konserter med lokale musikere av topp, internasjonal klasse.
Men diktaturer av divergerende politisk farge har altså hatt som en nærmest prinsipiell linje at kultur er farlig. Motstandskulturen, vel å merke. For alle diktaturene har visst å bruke kultur i egen tjeneste. Hitler, Stalin, Mao – i dette spørsmålet har de fulgt nøyaktig lik taktikk og strategi. Det var derfor ingen bombe at Fidel Castro valgte samme linje, da han «forbød» Rolling Stones og annen «vestlig dekadent» musikk.
Rolling Stones har i praksis selvfølgelig ikke vært forbudt på Cuba. Cubanerne har lytta til vestlig rock omtrent på samme vis som tenåringer her hjemme lytta til Radio Luxembourg under dyna tidlig på ’60-tallet. Men nå brast demningen. De har fått ny symbolsk betydning nå, tekstlinjene i «Jumpin’ Jack Flash», åpningslåta i Havana: - I was born in a crossfire hurricane … Jumpin’ Jack Flash it’s a gas gas gas!
Mick Jagger har ikke for vane å si så mye fornuftig fra scenen, men i Havana var han presis: “We know that years ago it was difficult to listen to our music here in Cuba, but here we are, playing for you in your beautiful land. I think that finally things have changed, haven’t they?”
Et lyspunkt av stratosfærisk karakter må det være lov å si – i en tid da bombene eksploderer daglig, i Brussel, Paris, Sanaá, Kinshasa, Istanbul, Peshawar, Tripoli, Kigali, Bagdad, Mosul, Bamako. Cuba har de siste 60 år faktisk vært fri for eksplosiver - helt til Rolling Stones fyrte av kanonen i Havana, og det på selveste langfredag, det herrens år 2016.
Politikk? USAs president Barack Obama talte til cubanerne tre dager før Stones gikk på scenen i Havana. Han hadde helt rett, Stones’ turnémanager, da han sa det slik: - Obama? He should have been our opening act!
På sett og vis ble han det – Obama som support artist for The Rolling Stones. Og denne gangen kan historien umulig reverseres. Denne begivenheten er like viktig som Grisebukta, like viktig som atomkrisa mellom John F. Kennedy og Nikita Khrusjtsjov. Forholdet mellom Cuba og USA vil for alltid bli definert som før og etter Obama & Stones i Havana.
Vi trodde vel Den kalde krigen slutta med Sovjetunionens oppløsning I 1991, men kanskje vil framtidige historikere tidfeste den til Langfredag, Havana, 2016?
Hvis jeg hadde røyka, skulle jeg nå fyrt opp en feit cigar. Men det får holde med dette: Cuba libre!
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.