Monica Heldal - nå har hun definisjonsmakt
Monica Heldal presenterer «stor musikk», i alle begrepets betydninger. Historisk bra? Sannsynligvis.
Noen ganger må man som musikkanmelder gjøre det som på godt norsk heter «å gni seg i øya». Er’e sant? Som regel er det sånn at når noe synes for godt til å være sant, så er det sånn – altså ikke sant. Monica Heldals andre album er unntaket som bekrefter regelen. Dette er beviselig helt sant – samtidig som det er nærmest ubegripelig bra.
Pop – rock – alt.country; alt dette stemmer. Ja, det nikkes til og med i retning tradisjonen Keith Emerson ble frontfigur for. Cato «Salsa» Thomassen» kan sannelig mer enn å spille gitar!
Heldal synger og spiller gitar, og hun har skrevet alle låtene. Likevel – a one-woman project? Ikke på noe vis. Jeg håper vi får dette bandet på scenen, bak bandlederen: Øystein Frantzvåg (trommer), Børge Fjordheim (gitar), Øyvind Blomstrøm (gitar), Cato Thomassen (gitar, keyboards).
Og så håper jeg de greier å begrense seg, og nå snakker jeg om det totale musikalske uttrykket. Det kan nemlig bli for stort! Og vi skal ikke ha noe av at Monica Heldal låter som vokalist til Genesis tidlig på ’90-tallet! På samme tid håper jeg de våger å slå seg løs. I disse fantastiske låtene og de like fantastiske arrangementene ligger kimen til lange instrumentalpartier som ikke vil irritere publikum, men som tvert i mot vil sette fyr på salen.
Jeg vil tro jeg hører 15-20 nye album hver uke. Mye søppel, og heldigvis mye bra. Men dette er noe helt spesielt. Monica Heldal vil i all framtid måtte måles mot «The One In The Sun». Ikke bare det. Alle framtidige norske pop/rock/country-utgivelser vil for all framtid måtte måles mot «The One In The Sun». Ikke bare her i landet, forresten.
MONICA HELDAL
The One In The Sun
Warner Music
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
