Prince Rogers Nelson (1958-2016)
Trist, bare trist. Prince ble bare 57 år gammel.
La meg ta det musikalske først. Stikkord: Veldig – jeg vil faktisk si ekstremt – ujevnt. Både hva album og singler angår, har det svingt fra de aller høyeste tinder til de dypeste daler. Men – dette har også vært noe av hans sjarm, noe av hans merkevare. Han har helt sikkert aldri gått inn for å levere under pari, men han har bombesikkert alltid gått inn for å være uforutsigbar.
Blant alle de vidunderlige sangene, vil det store pop/rock-publikumet aller helst huske «Purple Rain». En fantastisk ballade, bygd over det samme mønsteret som for eksempel U2s «One». Jeg skriver «for eksempel», fordi det fins tonnevis av låter som beveger seg rundt den samme formelen. Men svært få skinner som «Purple Rain».
Min definitive favoritt, om det skulle interessere? «Sign O’ the Times» - for et album! For et dobbeltalbum! Da det kom, i 1987, var jeg redaktør i PULS. Vi anmeldte det i forlengelsen av U2s «Joshua Tree», og vår anmelder, forfatteren Øyvind Hånes, var aldri i tvil: Den lille «sniken» Prince, målt mot de eiegode irene – Prince var kongen.
Som artist var han komplett. Det selvtitulerte andrealbumet (1979) kom omtrent samtidig med Paul McCartneys andre selvtitulerte album (1980), og hadde noe til felles: Artisten spilte alle instrumentene sjøl – og man behøver ikke være utdanna musiker for å skjønne hvilken utrolig prestasjon det er. Prince kunne alt. Super produsent, glitrende gitarist, en fantastisk låtskriver, en like fantastisk vokalist – og oppå det hele; en entertainer av Guds nåde.
Jeg glemmer aldri dette øyeblikket, da jeg så ham i København. Prince, den kortvokste mannen (1.58), hadde klatra opp på et høyreist høyttalertårn – og så hoppa han ned! Fallet må ha vært minst to meter - og han datt ikke ned som en potetsekk, for å si det sånn. På høye hæler gikk han rett inn i en piruett, snudde seg på hælen, bokstavelig talt, og greip mikrofonen på tidelen når han skulle inn til refrenget i «Purple Rain». Og hvilken gitarsolo vi fikk! Jeg har aldri opplevd maken! Når jeg tenker tilbake på opplevelsen, stopper jeg fortsatt å puste.
Paradoksalt nok, som multiinstrumentalist, var en av hans mest iørefallende styrker nettopp evnen til å fjerne instrumenter i produksjonen. Lytt il den nakne og enkle tregrepslåta «Kiss». Om han under innspillinga har lagt på hundre effekter, for så å fjerne dem? Dumt spørsmål.
Som musiker og entertainer, så også som businessmann. «Hemmelige» innspillinger og utgivelser. Egen label. Me, myself, I. Ikke minst en kunstner som satte ekstreme krav til sine medspillere. Jeg intervjua en gang saksofonisten Michael Brecker, etter at han hadde deltatt på Frank Zappas «Live in New York». Hans tale var klar: Aldri mer! Makan til perfeksjonist! Akkurat sånn var også Prince.
Et geni? Det nærmeste man kommer i popmusikk, må det være lov å si Beste låt? Den jeg nå har på repeat: «If I Was Your Girlfriend».
Snipp snapp snute, Prince er ute. Det kom ikke veldig overraskende, men blir ikke mindre trist av den grunn. Et helt unikt kapittel i popmusikkens historie er ferdigskrevet.
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
