Nå ruler de for alvor, de unge svartingene
Er populærmusikken i ferd med å ta et steg i retning mer organisk, «vanlig» lyd? Samtidig sterkt politisert?
Jeg tilnærmer meg to av de utvilsomt beste utgivelsene i moderne pop/hip-hop/R&B. Kendrick Lamars «To Pimp A Butterfly», og Beyoncés «Lemonade». Lamars nyeste utgivelse, den demo-lignende «Untitled Unmastered» havner i samme kategori.
Spørsmålet i ingressen kan synes gammelmannsaktig; stilt av en som ønsker seg tilbake til sånn som rocken var da rocken var på sitt beste – Rolling Stones i 1972? Det er ikke sånn ment. Jeg forsøker bare å observere noe som kanskje er et viktig tegn i tida.
Kendrick Lamar er hip-hop’er, men en helt annerledes sådan. En sak er at han mer eksplisitt enn de fleste av sine kolleger står fram som «black lives matters»-bevegelsens talsmann – for øvrig i likhet med Beyonce. De som savner politikk i popmusikken, følger rett og slett ikke med i tida. Beyoncé er et feministisk ikon som skinner sterkere enn noen av ’70-tallsfeministene gjorde, liksom Kendrick Lamar er mannen som faktisk promoterer militant antirasisme; Malcolm X & Black Panthers. Every nigger is a star!
Men så var det musikken til Kendrick Lamar. Den er hypermoderne, og skiller seg fra så godt som all annen hip-hop. Hvorfor? Fordi den er full av jazz! Det er ingen tilfeldighet at regissøren av den kommende filmen om Miles Davis («Miles Ahead»), Don Cheadle (som også spiller hovedrollen), stadig snakker om Kendrick Lamar.
Sannheten er at Kendrick Lamar fikser det Miles aldri fikk til, da han med «Doo-Bop» i 1992 gjorde et halvhjerta forsøk på å tilnærme seg hip-hop. «To Pimp A Butterfly» er stappfull av moderne teknologi, men soundet er likevel «tilbakeskuende», i positiv forstand – spilt av et band, om du forstår. Er det ikke noe som heter back to the future?
Sånn låter også Beyoncés nye album. For tida utnytter hun sin posisjon maksimalt, og hun har lov. For andre gang på tre år gir hun ut et timelangt album, uten å orientere offentligheten på forhånd. Plutselig bare er det der, denne gang med en videosamling som mest av alt ligner en spillefilm som «bonus». Alt – hele pakka – er altså så elegant utført at det … jo, det er faktisk sant! Jeg har sett og hørt alt sammen!
Explicit lyrics, ja vel – og jeg medgir glatt at jeg gir blaffen i at hun stadig vender tilbake til ektemannen Jay Zs påståtte utroskap. Alt i den familien kan vel ikke ha gått på skeive, all den stund fruen velger å gi ut sitt album eksklusivt på ektemannens strømmetjeneste, Tidal?
Musikken? Er oppsiktsvekkende organisk, på samme vis som jeg har beskrevet soundet til Kendrick Lamar. Kan framføres live – av et spill levende band, for det meste. Enkelte låter er rett og slett rein singer/songwriter, i retning soul & country. Et tegn i tida? Jeg tillater meg nok en gang, i det minste å stille spørsmålet.
Musikk egner seg dårlig for konkurranse, et faktum alle Beyoncés «konkurrenter» temmelig sikkert veit å verdsette. For dette albumet er det umulig å konkurrere mot.
Trekk ei linje mellom Miles Davis – Michael Jackson – Prince – Kendrick Lamar – Beyoncé. Vel, du har ei livslinje som strekker seg herfra til evigheten.
KENDRICK LAMAR
To Pimp A Butterfly
Aftermath/Universal
BEYONCÉ
Lemonade
Sony Music
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
