Hvor mye bråk er det mulig å lage av en tittel?
Om du vil misforstå – ja, så er oppgaven enkel.
Det ble storm på nettet i løpet av fem minutter, etter at VG plukka opp min blanke 6’er-anmeldelse av Kendrick Lamar og Beyoncé. Årsak, tittelen på min anmeldelse: «Nå ruler de for alvor, de unge svartingene.»
Alle som tar seg bryet med å lese min anmeldelse skjønner at jeg ikke har rakka ned på «svartingene». Tvert imot; jeg har heva dem opp på pidestall! Jeg har nok noen favorittartister som er like hvite i huden som jeg sjøl er, men når jeg sammenligner Kendrick Lamar og Beyoncé med Prince, Michael Jackson og Miles Davis – ja, da må den som ikke absolutt ønsker å misforstå skjønne at i min bok er det umulig å tildele artister større kompliment.
Jeg har skrevet noen tusen plateanmeldelser i mitt liv, og dette kan jeg si: Min anmeldelse av «Lemonade» og «To Pimp A Butterfly» havner definitivt på pallen. Topp tre. Av noen tusen.
Nå skjønner jo jeg at reaksjonene ikke bunner i hva jeg mener om Kendrick Lamar og Beyoncé, men at jeg har valgt et uttrykk som faller mange tungt for brystet. I den grad noen har følt seg støtt, beklager jeg det. Det var ikke meninga.
Når det er sagt, må jeg få legge til at jeg er relativt vant til å stå i stormen – jamfør kalamitetene i kjølvannet av min anmeldelse av det foreløpig siste albumet fra Eagles Of Death Metal.
Det er noe med at ting går fort for tida.
Da jeg i sin tid kritiserte The Monroes for lyrikken i «Cherio» i PULS, tok det tre uker før jeg fikk svar av Lage Fosheim – et svar som selvfølgelig ble behørig publisert i neste utgave av PULS. I dag tar det fem minutter før nettet gløder. Og det problematiske ligger jo i at folk reagerer på hvordan andre reagerer på min artikkel – som for eksempel VG. Hva med å gå til kilden, altså til min artikkel?
Jeg har snakka/maila med veldig mange som har fått et helt annet syn på saken, etter å ha lest min artikkel. Til dere som måtte savne at jeg til enhver tid svarer på FB/Twitter: Jeg orker ikke. Det kan sikkert oppfattes som arrogant, men livet er for kort til å svare på kommentarer som «Arild må ut av Vålerenga». Hva dette måtte ha med mitt engasjement i Vålerenga, er for øvrig for meg en gåte. Jeg har brukt et langt liv i antirasismens tegn; hvis noen har heia på «Vålerenga mot rasisme» - ja, så er det undertegnede.
Enkelte – ganske mange, faktisk – har spurt: «Er det noen som har en agenda mot deg, Rønsen?» Om den saken har jeg ingen formening.
Men hør på Beyoncé og Kendrick Lamar – det vil du ha godt av!
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.