Et realt bombenedslag av et popalbum
Det skjer ikke hver dag. Men noen ganger blir man bare fullstendig bergtatt av musikk.
Jeg likte Antony & The Johnsons, men ble aldri skikkelig fan. Nå velger han/hun – her kan det være på sin plass å innføre pronomenet hen i norsk – å kalle seg Anohni. Og nå er jeg fan! Jeg ble superfan fra jeg hørte tre takter av åpningskuttet «Watch Me»!
Noen vil sikkert anta at jeg er så begeistra for Anohni fordi hen har lagd tidenes politiske popalbum. Så er ikke tilfelle. Selvfølgelig heier jeg på tekster om dronebombing; skuffelsen over hvordan Obama behandler varslerne; om temperaturen på kloden. Men først og fremst heier jeg på det musikalske – ikke minst på innpakninga.
Der Antony & The Johnsons i all hovedsak bygde sine arrangement rundt akustiske instrumenter, er det nå veldig mye elektronikk som gjelder. Avansert elektronikk, avanserte arrangement. Det funker, som du vel for lengst har forstått, helt fantastisk. Hva det vokale angår, er det strengt tatt unødvendig – og kanskje en smule uærbødig – å sammenlikne Anohni med noen andre enn seg sjøl. Likevel, for deg som kanskje ikke er hjemmekjent i den tidligere katalogen:
Anohni har evnen til å låte både som Bryan Ferry og Tom Jones! Men med «Hopelessness» i lomma er det helt greit å glemme flinke gamlinger. Det er sannelig ingen enkel oppgave for noen vokalist, det å skulle måle seg mot Anohni! Og komposisjonene? Er gigantisk flotte!
Jeg hadde egentlig ikke trodd jeg skulle få servert et album av året som kunne konkurrere med Beyoncés Lemonade. Men her har du det.
ANOHNI
Hopelessness
Rough Trade
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
