Happy birthday, Mr. Robert!
Bob Dylans behandling av Frank Sinatras songbook er creme de la creme.
Fins det noen større kulturpersonlighet i levende live i dag? Neppe. Du kan leite fram store navn fra diverse kulturelle uttrykk – litteratur, musikk, film – men i tilfellet Bob Dylan er det på sin plass å dra fram en sjokoladeklisjé: Ingen over, ingen ved siden.
Det er skrevet hundrevis av bøker om mannen, liksom det fins tusenvis av Dylan cover-band – og da er vel alt som det skal være, når mannen på sine eldre dager har gått bort og blitt en cover-artist? Det er vanskelig å komme lengre unna sannheten. Han har nemlig helt rett, som så ofte, når han beskriver sine Sinatra-skiver sånn: «I don’t cover these songs. I uncover them.»
Uttrykket er ikke bare i pakt med sannheten; det er til fingerspissene presist formulert. Jeg er ikke verdensmester i Frank Sinatras songbook, men jeg har hørt ham nok til å forstå at Dylan + Sinatra = Sant. Jeg kommer til å tenke på den gangen jeg intervjua Jan Garbarek i bussen fra flyplassen inn til hans 30 års jubileumskonsert på jazzfestivalen i Molde. Jeg ville naturlig nok vite hva publikum kom til å få høre? «Det blir vel akkurat det samme, men helt forskjellig.» Nettopp.
Sinatra var kjent for sine fantastiske fraseringer, og ikke minst sin evne til å holde igjen den neste tekstlinja i akkurat den brøkdelen av et sekund som gjorde at du i løpet av et fingerknips kunne høre at det var Sinatra. Ingen andre gjorde det på akkurat den måten. Kan sånt læres? Neppe. Du kan ta sangtimer, lære å synge, men denne typen evner må ligge i blodet – og sånt blod renner gjennom årene til Bob Dylan.
«Fallen Angels» er en real killevink til alle som til stadighet går rundt og mener at «Bob Dylan kan jo ikke synge». På dette albumet synger han virkelig som en gud, og det vil forundre meg om det ikke ender i en Grammy for beste vokalprestasjon.
Men hvordan forklare at han er i gang med å uncovre disse flotte sangene? Det handler kanskje aller mest om det musikalske, om arrangementene. Der Sinatra alltid hadde et suverent storband i ryggen – fullt sett av trombonister, trompetere, saksofonister og strykere – der opererer Dylan med et nedstrippa band.
Strykerne er bytta ut med steelgitar, og det er så vidt du hører visper på skarptromma, i takt med en ståbass som kler lydbildet perfekt. Her og der en fiolin, her og der en tilbakelent gitar, her og der en trombone. Nydelig produsert. Dette er ikke lyden av Las Vegas. Dylan tar oss direkte inn i the saloon – et amerikansk begrep som ikke lar seg oversette til norsk.
Bob Dylan gir tidløse sanger nytt liv. Så får vi krysse fingrene for at han om ikke alt for lenge har et egenkomponert album i ermet. Som han så finurlig sier det i en av disse sangene: Mayby I’m right? Maybe I’m wrong? Den som lever får se.
I dag er det uansett tid for feiring, og jeg tillater meg å vri litt på den hilsenen Bob Dylan sendte av gårde da han sang «Restless Farewell» på Frank Sinatras 80-årsdag. Den gang het det Happy birthday, Mr. Frank!
I dag, 24. mai 2016, på selveste 75-årsdagen, heter det Happy birthday, Mr. Robert!
BOB DYLAN
Fallen Angels
Sony Music
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
