De to store i norsk rock?

Hvor viktige er Motorpsycho? Og hvor viktige har de vært for norsk rock?

Vi musikkjournalister elsker å bruke forslitte uttrykk, men ett av dem er det på tide vi legger bak oss: «De fire store». Da henviser vi alltid – etter hvert uten å måtte spesifisere; det sier seg liksom sjøl – til DeLillos, DumDum Boys, Raga Rockers, Jokke & Valentinerne. Noen av dem lever heldigvis fortsatt i beste velgående – og for all del – de har vært viktige!

Men når skal Kaizers Orchestra og Motorpsycho innlemmes i fortellinga om de absolutt største? Jeg tar meg også stadig vekk i å tenke – hva med Åge Aleksandersen? Han befinner seg riktig nok i en annen rock-generasjon; og saken er at i musikken gir det mening å bruke det utgåtte uttrykket kohort – skillet mellom generasjoner som egentlig ikke handler om generasjoner i aldersmessig forstand.

Først og fremst handler det om hvor store artistene du beundrer var når du sjøl var mellom 16 og 20 år. Det er stor forskjell på å være født i 1955, og være oppvokst med Led Zeppelin, og det å være født i 1975, og således hatt ungdommen din med Nirvana – selv om Nirvana neppe hadde vært mulig uten Led Zeppelin.

Det er vanskeligere å forstå «utelatelsen» av Motorpsycho i den store fortellinga om norsk rock. Bandet skiller seg helt opplagt fra «de fire store» ved at de synger på engelsk. But what the fuck? De debuterte i 1991, tre år etter DumDum Boys. Fem år etter Jokke og deLillos. Er dét lang tid? Kanskje, kanskje ikke. Følger man kohort-kartet tilhører de kanskje to generasjoner.

Men. Tilhører Prince (f. 1958) en annen generasjon enn Beyonce (f. 1981)? Mest handler det om kohort; folk som er født i 1958 henholdsvis 1981 knytter seg naturlig an til artister som har sin egen, samtidige fødselsattest. (Dette skal forstås slik: Om du er en musikkinteressert 16-åring, liker du artister som er mellom 25 og 35 år gamle. Jeg tenker ikke på fenomen a la Marcus & Martinius.)

I Motorpsychos tilfelle snakker vi om et band som samler et titalls kohorter. Jeg framsetter denne dristige teorien: Om 100 år vil musikkhistorikerne holde fram Motorpsycho som selve navet i den moderne musikergenerasjonen som styrte norsk rock mellom 1990 og 2020.

Huff, dette ble en lang innledning. Poenget er at «Here Be Monsters» maner til refleksjon. Fordi det 1) er fullstendig sinnssykt bra, og 2) fordi det, enda mer enn ved tidligere utgivelser, gir grunn til å spørre hva slags band Motorpsycho egentlig er. Hvor mye er nyskapende? Hvor mye er graving i retro-materiale?

Svaret er ja, veldig mye - på begge spørsmål. Jeg veit at mange Motorpsycho-fans vil mene jeg er villfaren nå. Men jeg tar sjansen, og kan når som helst stille til debatt for å forsvare mitt ståsted. «Here Be Monsters» trekker linjene helt tilbake til Genesis med Peter Gabriel som vokalist (tidlig ’70-tall), via prog-obskuriterer som Gentle Giant, via instrumentell rock i grenselandet til jazz i rock-tempo (4/4 – og ja; noen langt mer kompliserte varianter, tenk gjerne Mahavishnu Orchestra). «Lacuna/Sunrise» byr på vokalharmonier de sofistikerte herrene i Steely Dan ville stilt seg imponert måpende til!

Oppå det hele får vi tostemt sang i rein Simon & Garfunkel-stil. Leit deg fram til nøkkelkuttet, avslutningssporet «Big Black Dog», og innse at jeg har rett – for her har du Motorpsycho i et nøtteskall: Denne komposisjonen er nemlig samtidig et eksempel på hvor storslått moderne rock kan bli. Nesten som Händels «Hallelujah»-kor!

Denne utgivelsen har havna litt i skyggen så langt i 2016, et beklagelig faktum historien vil vite å endre på. It grows on you, som britene sier.

MOTORPSYCHO
Here Be Monsters
Rune Grammofon

Del på twitter

Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.