Bjørnstad-guttens intime bekjennelser
800 sider? Alt for mye? Det er stadig en fryd å lese Ketil Bjørnstad.
Ketil Bjørnstad er i gang med et prosjekt som ville ta pusten fra alle andre enn ham sjøl. Tittelen forteller det meste – «Verden som var min» - og han har satt seg fore å skrive om sitt eget liv, slik det har forløpt, gjennom seks tiår. «Sekstitallet» kom i fjor, og om han holder tempoet oppe vil han rekke fortellinga om 2010-tallet i år 2020.
Stormannsgalskap? Noen vil mene det. Se deg i speilet – hvem er det som kan skrive tusenvis av sider om seg sjøl, å forvente at andre skal synes det er interessant lesning? Tusenvis av sider? Ja, faktisk. Begge de to første bindene er på 800 sider. Hvis ikke mine matematikkunnskaper har svikta helt siden folkeskolen, skulle det indikere at bokserien vil ende opp i 4800 sider litteratur. Om én person?
 OLE PAUS & KETIL BJØRNSTAD: Bestekamerater. |
Når ’70-tallet begynner har han ennå ikke fylt 18 år, og derfra går det bare en vei – inn i kunsten. Et vidunderbarn, som ikke er mer sikker på seg sjøl enn at han finner det nødvendig å slanke seg fra 130 og ned i rundt 70 kilo. Deler av hans nærmeste miljø mente nok at han også i kunstnerisk forstand ble halvert. Han skulle turnere verden rundt som pianist med komposisjonene til Prokofiev og Brahms … så ender han opp med Ole Paus og Lill Lindfors! For noen av hans nærmeste fikk nok denne utviklinga selve syndefallet til å virke som et komma i skapelsesberetninga.
Alle celebritetene som sa ja til å delta på trippel-lp-prosjektet «Leve Patagonia» - en tilfeldighet? Neppe. I 1978 hadde Bjørnstad-gutten for lengst bevist at han kunne bestyre de virkelig store begivenhetene. Midt mellom jazz og pop og klassisk, alltid med litteraturen som et sikkert ankepunkt. Tenk at han var i ferd med å skrote utkastet til «Sommernatt ved fjorden»!
Det har skjedd mange forbigåelser i Spellemannprisens historier, men denne er antageligvis den groveste. Ketil Bjørnstad påstår at han ikke tok det tungt, men det skjer samtidig med at han begynner å bli «gretten». Dette skjer på samme tid som hans gryende, men skeptiske interesse for ml-bevegelsen – ja, han kjøpte i sin tid opp store opplag av Klassekampen på gata! – endrer seg til forakt for «AKP-tyranniet».
Beretninga om et alternativt Grand Prix i 1976 er interessant. Sæmund Fiskvik, kulturgeneralen i AKP(m-l) (under streng kommando av Tron Øgrim) hadde inntatt programlederrollen i Chateau Neuf, og Bjørnstads påstand er at alle bak scenen – altså de som skulle opptre – stilte seg uforstående til Fiskviks ledelse av arrangementet. Ja, de var rett og slett motstandere av sin egen programleder. «Det alternative kultur-Norge hadde mistet sin uskyld»! Intet mindre!
Et par kommentarer til det reint språklige. På side 281 omtaler Bjørnstad «Nei til EEC-tilhengeren» - et fabelaktig flott uttrykk! Men når han skriver «live-konserten»? Hva er en konsert, om den ikke er «live»? Og statsminister, handelsminister … Dette er faktisk ikke egennavn, og skrives dermed med liten bokstav.
Dette er pirk, for dette er en flott roman! Ole Paus og Alf Cranner, side om side i avskjeden med Alf Prøysen. Rørende. Liksom forelskelsen med Aimée er det- selv om det kanskje ikke ble noe annet enn en Paris-tur. Men forelskelsen … Det er når han skriver om Ida, at denne selvbiografien virkelig blir en roman. Hun må ha vært nydelig!
Ketil Bjørnstad plages gjennom hele ’70-tallet av feighet, ikke minst i forhold til de som ønsker ham som talsmann for Steinerskole-prinsippene, og som samtidig ser ham for seg i rollen som velkledd pianist på den globale scene. De fleste av hans lesere og lyttere vil være takknemlige for at han valgte som han gjorde.
Fins det humor i denne boka? Fortellinga om forfatterens togtur fra Voss til Oslo sammen med saksofonisten Calle Neumann er rasende morsom! Og visste du, at Ketil Bjørnstad spilte solo-piano på Kalvøyafestivalen i 1977 – da han gikk på scenen etter et beklagelig kort sett av Smokie?!
Hva Ole Paus mener om denne boka skal jeg ikke mene altfor mye om – og jeg føler meg trygg på at manus er forelagt ham i god tid før utgivelse. Men jeg ville følt det smått beklemmende, om jeg skulle bli omtalt i slike vendinger: «Det eneste som er av verdi i livet hans, er at han er venn av Ole Paus.» De utvikla et livslangt vennskap etter at forfatteren oppsøkte plateartisten i kjølvannet av en 1970-utgivelse. «Forfatteren» og «plateartisten» kan, i historiens lys, med fordel snus på hodet.
Et historisk faktum er det i hvert fall, at herrene Bjørnstad og Paus omgår hverandre med respekt: «Vi var så høflige mot hverandre at konserten nesten stanset opp.»
Vi som lytter, må bare takke for at konserten fortsatt er i gang.
KETIL BJØRNSTAD
Syttitallet
Aschehoug
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.