Musikk blir aldri flottere enn dette

Det er strengt tatt umulig å konkurrere i musikk. Men i Nils Petter Molvær har vi en verdensmester.

Nils Petter Molvær har vært gjennom en utrolig karriere siden han slo gjennom som trompeter i Masqualero på ’80-tallet. Litt før midtveis mellom nå og da, i 1998, lagde han «Khmer» - et album som sprengte alle grenser, først og fremst på grunn av soundet. Men det hadde jo ikke betydd noen verdens ting, om ikke alt det musikalske var på plass. En revolusjon i internasjonalt format, intet mindre. «Khmer» ble lyden av social music rundt århundreskiftet.

Jeg har skrevet skremmende mange artikler om Nils Petter Molvær; gjør et søk på «Arild Rønsen Nils Petter Molvær», og du skjønner hva jeg mener. Hvorfor? Fordi Molvær er landets viktigste, nålevende jazzmusiker. Jazz? Ja, jeg velger det uttrykket – selv om mix av elektronisk rock & jazz er en mer presis beskrivelse.

Den viktigste? Han har i sannhet mange konkurrenter, for Norge er verdensmester i jazz. I etterkant av Finnerud Trio, Jan Garbarek, Arild Andresen, Jon Christensen og Terje Rypdal har det dukka opp nye, unge jazzmusikere av såkalt «internasjonalt format» nærmest årlig. Så høyt nivå holder norsk jazz, at de ledende jazzfestivalene uten å blunke kunne booka utelukkende norske musikere – og samtidig beholdt det musikalske nivået, og vel så det.

Må vi ha Mats Gustafsson, når vi har Petter Wettre? Må vi ha Keith Jarrett, når vi har Jon Balke? Vi har Supersilent, Jaga Jazzist, Shining, Mathias Eick, Hanna Paulsberg, Sidsel Endresen, Trondheim Jazzorkester, Motif, Farmers Market, Eple Trio, Mopti, Puma … Som Bjørge Lillelien ville sagt: - Vi har slått dem alle! Vi er verdensmestere!

Jeg har intet imot utlendinger, men det kunne faktisk vært et eksperiment verdt, både for Kongsberg og Molde – å lage en festival med bare norske artister. Kvaliteten ville overhode ikke sunket, men kanskje kunne det gjort budsjettarbeidet noe mindre anstrengt?

Dette ble en lang omvei, men jeg har gått den opp for å understreke hvor fantastisk bra «Buoyancy» er. På toppen av alle disse fantastiske artistene jeg har kommentert, der rager Nils Petter Molvær – men han står altså på giganters skuldre. Han har også med seg giganter i sin nåværende kvartett. Geir Sundstøl, som før i tida var med å prege det norske country- og pop/rockmiljøet gjør fantastiske ting på steelgitar og banjo. Jo Berger Myhre (bass) og Erland Dahlen (trommer) tilfører det musikalske helhetsbildet i like stor grad – ikke minst i kraft av at de trakterer flere typer instrument.

Kvartetten som ledes av Nils Petter Molvær opptrer kort og godt så samla, at de oppfattes som ett instrument. Ikke alltid som en knyttneve, like ofte som en utstrakt hånd. For dette går fort og sakte om hverandre, som oftest i midtempo. Hardt og mykt om hverandre, men aldri så rytmetungt som i tida rundt «Khmer». Musikk blir ikke flottere enn dette, uansett hvilken sjanger vi snakker om.

NILS PETTER MOLVÆR
Buoyancy
Sony Music

Del på twitter

Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.