Nick Cave skriver i bunnløs fortvilelse
Den som ikke berøres av dette albumet må være lagd av stål.
Det 16. studioalbumet fra Nick Cave & The Bad Seeds er verken pop eller rock. For det meste fungerer bandet som lydleggere, bak en vokalist som like mye resiterer som han synger.
Dette skal ikke forstås som at vi inviteres til improvisert musikk, langt mindre diffus samtidsmusikk. Her er alt stringent avtalt. Det er bare ikke sanger, i tradisjonell forstand. Det føles naturlig, av flere årsaker, å parallellføre «Skeleton Tree» med David Bowies avskjedsplate «Blackstar».
Bakteppet er tragisk så det holder. En av Nick Caves 15 år gamle tvillingsønner skulle prøve LSD … så gikk det utfor stupet. Sorgen og savnet hviler tungt over hele albumet. Er det mulig å komme over noe sånt? Kanskje; «and it’s all right now». Skal vi tro på det?
Jeg tviler, hvilket ikke rører ved inntrykket av en gjennomført oppriktig og framfor alt sår plateutgivelse. Nick Cave er bunnløst fortvila – en tilstand det er blitt stor kunst av. Nothing really matters anymore/Now you're gone forever.
NICK CAVE & THE BAD SEEDS
Skeleton Tree
Bad Seed Ltd/Playground
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
