En oppvisning i delikat musikanteri
Paul Simon innfridde alle forventninger i Oslo Spektrum. Og ganske mye mer!
Det er rytmikken som i første omgang er mest slående i møte med Paul Simon live. New York-gutten spiller selvfølgelig «vestlig orientert» musikk, men han utvider repertoaret – nærmest til alle verdens kanter. Vi husker kanskje best de afrikanske rytmene fra «Graceland», men Simon er egentlig like glad i rytmikk fra Latin-Amerika.
Resultatet er at han låter helt spesielt. Bare som seg sjøl. Kjenner du noen artister som låter som Paul Simon? Eller noe i nærheten?
Det andre som slår deg, er bandet – som er … helt unikt bra. De er ti mann på scenen, og låter så samkjørt at det er på grensa til det ekkelt flinke. Her er intet, absolutt intet, overlatt tilfeldighetene. Og sånn må det kanskje være, når spesielt det rytmiske skal være så hundre prosent på plass, i alle sine kompliserte detaljer?
Han snakker ikke mye mellom låtene, men er likevel mer utadvendt enn hva jeg hadde forventa. Også i så måte ender han opp som en ener; han snakker ikke mer enn nødvendig. Det gjør at man lytter oppmerksomt, når han først er i det verbale hjørnet.
Ved siden av «The Werewolf» og «Wristband», spiller han bare tittelsporet fra årets fantastiske Stranger to Stranger. Men i all sin harmoniske enkelhet minner det meg på at Paul Simon i bunn og grunn spiller en helt egen avart av blues. Omtrent som Miles Davis sa det – I have always played the blues. «Late in the Evening» – vi får heldigvis den - består faktisk bare av tre akkorder. Poenget er at det ikke låter sånn!
Til sjuende og sist handler det altså om helheten. Hele pakka Paul Simon. Alt er så bunnsolid.
«Homeward Bound» kommer i tilnærma country-utgave, og han lurer oss med panfløyteintroduksjonen til «El Condor Pasa». Det blir nemlig med introen; han spiller aldri den sangen – hvilket er til å leve med. Vi har ikke behov for flere sanger der publikum klapper på 1 og 3.
Glemte jeg å si at han åpna ballet med «The Boy in the Bubble» og «50 Ways to Leave Your Lover»? Da skal jeg i hvert fall ikke unnlate å nevne at han i «One Man’s Ceiling is Another Man’s Floor» låter storband! Helt Frank Sinatra!
Han kommer tilbake til ekstranummer ikke mindre enn fire ganger, og gjør «Still Crazy After All These Years», «The Boxer», «Sound of Silence» - og til slutt «Bridge Over Troubled Water». Det er tåredryppende vakkert, og vi savner faktisk ikke Art Garfunkel.
Han antyder at dette kan være hans siste turné. Det er vanskelig å tro, etter å ha vært vitne til denne oppvisninga. Bedre kan det rett og slett ikke gjøres.
PAUL SIMON
Oslo Spektrum, 27. oktober
Tilskuere: 8000
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
