Hun gjør narr av alle som mener at rock har noe med kjønn å gjøre.
Hver gang jeg nærmer meg debatten «kvinner er undertrykt i rocken» - og det skjer dessverre ikke så sjelden – tenker jeg på Hedvig Mollestad. Hun er det levende beviset på at dette, i det store og hele, handler om å øve. Den jenta som øver like mye som gutta, satser like mye av livet sitt på musikken – ja, hun blir like flink som sine mannlige kolleger.
Jeg anmeldte henne første gang i 2012. Siden den gang har hun øvd noen tusen timer, og selvfølgelig blitt enda bedre til å spille gitar. I fem år har hun nå stått på egne bein, altså med egen trio – og bandet låter fantastisk!
I år er hun ute med to album. «Black Stabat Mater» - som består av nyskrevne låter, framført i studio - og «Evil in Oslo», en live-innspilling (husk Miles Davis’ «Live Evil»). Jeg er litt usikker på hvilket album jeg foretrekker, for dette blir som å velge mellom døtrene dine. «Black Stabat Mater» er forresten også et live-album, ett take, men altså innspilt i studio.
Har musikken noe med Black Sabbath å gjøre? Njaaaa … litegrann. Gitartrio a la Jimi Hendrix Experience? Nja … lite grann – men her fins ikke noen vokal. Fellesnevner: Musikken er utprega tung, og like utprega riffbasert – og hun kunne selvfølgelig ikke låte sånn uten sine kompanjonger Ellen Brekken (bass) og Ivar Loe Bjørnstad (trommer).
Jazz eller rock? Veldig mye improvisasjon. Men om man skal tvinges til å velge, havner man i rocken. Tungrock eller progrock? Begge deler. Veldig langt unna blues. Poenget er at det låter så overlegent fett! Hele tida! Hedvig Mollestad lager så «mye» gitar, at det er å sammenlikne med å ha verdens største kirkeorgel, helt innpå øret!
Fikk jeg sagt at jeg liker dette, helt uhemma? Hope so!
HEDVIG MOLLESTAD TRIO
Black Stabat Mater
Rune Grammofon
HEDVIG MOLLESTAD TRIO
Evil in Oslo
Rune Grammofon
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.