Hva med å slappe av litt, folkens?
I Molde reiser SV-politikere seg opp og går fordi noen andre synger «Deilig er jorden».
Det har etter hvert blitt en tradisjon her til lands at det brygger opp til bråk rundt julefeiringa. Fremst i kampen om jula står Human-Etisk Forbund, en organisasjon som driver en nærmest manisk kamp mot alt som har smaken av at noen skal «tvinges» til å være med på kristen forkynnelse.
Jeg tror ikke på Gud, og selv om jeg har slutta å ha det gøy med å provosere religiøse venner og bekjente, må jeg bekjenne: Troen på jomfrufødsel og oppstandelse fra døden er i mine øyne like naturstridig som å bekjenne seg til Tor & Odin. De religiøse insisterer på å kalle det tro, mens det korrekte uttrykket er overtro.
Men hvorfor må frontene være så steile? Human-Etisk Forbund kjemper mot julegudstjenester i skolen, og jeg skjønner ikke hvorfor. De foreldra som ikke ønsker at poden skal delta, har all mulig rett til fritak, og det merkelige er jo at det ikke først og fremst er muslimske foreldre som ønsker fritak. Det er humanetikerne – ofte ved å skyve muslimene foran seg i argumentasjonen.
Her om dagen forlot SV-benken kommunestyremøtet da «Deilig er jorden» var satt opp som avslutningsnummer på programmet. Hvor sær er det mulig å bli? «Deilig er jorden» er en religiøs sang, sant nok. Men viktigere er det, slik jeg ser det, at det er en fantastisk fin sang.
Ved årtusenskiftet avslutta Ulf Lundell konserten på Sentrum Scene med nettopp «Deilig er jorden». Sjelden har jeg hørt noe vakrere. Tenkte jeg på Gud? Nei. Jeg tenkte på Jorda. På menneskene som er dømt til å leve her; på de forpinte; på flyktningene; på alle som våkner opp til en morgen uten mat på bordet. På godt norsk: Også der og da ga jeg faen i Gud. For meg lever «Deilig er jorden» sitt eget liv, som en sang om håp for menneskeheten.
Mitt julebudskap er således enkelt: Slapp av litt. Senk skuldra. Våre etterkommere skal arve denne kloden – kristne som muslimer som sikher som hedninger som ateister som humanetikere. Da må vi også tåle å høre hverandres budskap.
Først og fremst burde vi ønske hverandre en fredelig jul. Aleppo er denne julas sørgelige bakteppe – et krigshelvete som setter kampen mot julegudstjenester i et mildt sagt underlig lys.
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
