Er Forsvaret fullt av late døgenikter?
Her er grunnkurset for alle som er opptatt av forsvarspolitikk.
Når jeg leser sakprosa av denne typen, har jeg for vane å bruke kulepennen – markere de viktige avsnittene, de jeg bør være spesielt oppmerksom på idet jeg går i gang med anmeldelsen. I dette tilfellet viste denne metoden seg håpløs, helt fra start av. Årsak?
Så godt som alt Harald Høiback har på hjertet er vesentlig.
Harald Høiback er oberstløytnant i Luftforsvaret, og for tida hovedlærer ved Forsvarets stabsskole. Undertegnede er tilhenger av å legge ned det militæret forsvaret, så hvorfor i all verden finner jeg innholdet i denne boka interessant? Fordi Høiback stiller alle de spørsmåla hans overordnede – si gjerne Forsvaret som helhet - aldri tør å stille.
Under presentasjonen av boka fortalte han at hans øverste overordnede hadde fått lese manus før utgivelse. Tilbakemelding: «Dette er den lengste oppsigelsen jeg noen gang har blitt forelagt!» Helt korrekt, vil jeg tro. Om overgeneraldirektøren ikke hadde fått lese denne boka før den gikk i trykken, ville nok stjernene Høiback har på sin uniform hengt i en tynn tråd.
Nå må han inneha en av de tryggeste posisjonene i et forsvar i sterk endring – nedskalering, heter det vel i de kretser, om ikke på det teknologiske området. Om Høiback skulle få sparken som følge av denne boka, skulle jeg trua med å kle meg i det Heimevernutstyret som fortsatt henger i klesskapet. (Ingen fare for skarpe skudd; AG3’en er for lengst ute av huset.)
Men hør på dette, i samband med at jeg snakker om mulig avskjed: «Forsvaret er med andre ord det perfekte stedet for unnasluntrere og døgenikter, spesielt de av sorten som har store tanker om seg selv. Det er ingen krav til inntjening, og det finnes ingen storforlangende kunder. Man produserer ingenting, men det produserer man til gjengjeld i mengder. I tillegg sprader man rundt i flotte og medaljebehengte uniformer.»
Skjønner dere nå hva generalen mente med et langt oppsigelsesbrev?
Deler av denne boka ble skrevet mens Høiback gjorde tjeneste i Afghanistan. Han raljerer kostelig, både over forberedelsene og over sitt oppdrag i forbindelse med ekspert-rapporten som skulle skrives i ettertid. Vi er vant til å lese om mer eller mindre heltemodige ekspedisjoner; Nobel-serien i TV kan tjene som illustrasjon. Men faktum er at de færreste som tjenestegjør i internasjonale operasjoner er i nærheten av skarpe oppdrag. De fleste hører aldri et skudd. Høiback om sitt opphold i Afghanistan:
«Sannsynligheten for at jeg skulle spise på meg magetrøbbel der jeg nøt tre varme måltider om dagen ved Kabul flyplass, var langt større enn at jeg skulle utsettes for ubehageligheter påført av våre fiender. En tilværelse jeg altså deler med de fleste moderne veteraner.»
Høiback mener Forsvaret har landets beste lederutdanning, men spør: Hvorfor er det så godt som ingen høyere offiserer som gjør karriere i det sivile etter at tjenesten i Forsvaret er over? Et betimelig spørsmål, får man anta – gitt at Forsvaret faktisk tilbyr god lederutdanning, og det er det ingen grunn til å betvile.
Under tittelen «Psykopater og sosialt tilbakestående», skriver Høiback: «Den mest iøyenfallende grunnen til at Forsvaret tiltrekker seg konforme latsabber er at det ikke finnes noen bunnlinje … I motsetning til et billakkeringsverksted går ikke idioti og latskap utover noen i Forsvaret …».
Og hvem er disse konforme latsabbene? De fins, ifølge Høiback, i skremmende antall – i rangordning fra menig soldat til offiserer med medaljer i et omfang som truer med å sprenge jakkeslaget.
Når det kommer til evaluering av operasjoner i utlandet; hvem er det som stiller det aller mest betimelige spørsmålet: Hvorfor ble styrkene sendt, egentlig?
Harald Høiback skriver et glimrende norsk, men viktigere er det at han utelukkende skriver om vesentlige ting. Boka er en atombombe under alt som omhandler norsk forsvarspolitikk. Hvis den ikke vekker betydelig oppsikt i offentligheten, må det være fordi flere enn ansatte i Forsvaret opptrer som døgenikter.
HARALD HØIBACK
Forsvaret – et kritisk blikk fra innsiden
Cappelen Damm
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.