Dylan from A to Z
En murstein om Bob Dylans tekster. En gave til akademia.
Skal vi tro Gisle Selnes, er han verken dylanolog eller noen «vanlig» dylankritiker. Jeg mener han passer best inn i den første kategorien, for denne boka er så visst teoretisk anlagt – også i formen. Det er vanlig at doktoravhandlinger begynner med at doktoranden forteller hva han eller hun skal skrive om (som om leserne ikke visste det). Selnes bruker 30 sider på denne øvelsen.
Disse innledende linjer skal ikke leses som en advarsel, men du skal vite at du underveis må forholde deg til ord og uttrykk som diosynkratisk, elegiske, imprimatur, kupletter, eufemistisk, plosiver, allusjon, emansipatorisk, affirmativ, akronym, allusjon, idiosynkratisk transcendentalisme (!), similer, u-diomatisk retningsadverb, poetisk-onomastisk, metonymisk, synekdokisk, dityrambeformen, homiletikk …
Godt og vel halvparten av boka, og da snakker vi langt over 300 sider, handler om Dylans tekster fra ’60-tallet. Selnes viser at den gamle blueslyrikken ofte er basis for Dylan, men at han også drar veksler på den spesielle teknikken som ligger i talkin’ blues, negro spirituals, og vaudeville. Mens fins det en sammenheng mellom Bertolt Brecht og Robert Johnson? Dylan stjeler åpenbart fritt fra Woody Guthrie i debuten («Talkin’ New York») – ja, han låner faktisk dette og hint også fra Chuck Berry.
Hvem angriper Dylan i «Masters of War» - politikerne eller krigsindustrien? Slike spørsmål drøfter Selnes, som regel med hell – uten at han kan gi oss noen bombesikre svar. Handler «Desolation Row» om ei prostitusjonsgate i New York, eller handler den om Holocaust?Er «John Wesley Harding» sangen Dylan aldri skreiv om Joe Hill?
Dylan sjøl sier ofte at «det er ingen dypere mening … de er bare sanger». Korrekt!? Jeg synger «All Along the Watchtower» titt og ofte på konsert, men skjønner stadig vekk like lite av teksten – også etter å ha lest ti sider om den.
Referansene til klassisk lyrikk/dramatikk står ut av nærmest hver side: T.S. Eliot, Dantes «Inferno», Ezra Pound, William Shakespeare, Edgar Allan Poe – ja, til og med Henrik Wergeland er inne i bildet - og «Idiot Wind» knyttes til Henriks Ibsens «Peer, du lyver»!
Her er veldig mye bra om «The Basement Tapes», men det kan bli vel detaljert. Er «Goin’ to Acapulco», som åpenbart omhandler besøk på et horehus, en omskriving av «goin’ to couplate»? Kanskje, vil jeg si – men er det viktig?
Ett sted treffer Selnes blink i sin iver etter å finne relevant, historisk kildemateriale. Bob Dylan ga ut «Tempest» i 2012, hundre år etter Woody Guthries fødsel. I 2012 var det også nøyaktig 400 år siden Shakespeare publiserte sitt storverk «The Tempest». (Konfrontert med dette faktum svarer Dylan at dette er en feilslått sammenligning, fordi det er stor forskjell på «Tempest» og «The Tempest»!)
Men ikke nok med dette: «Tempest» ble lansert 11. september, på datoen 11 år etter at angrepet på Tvillingtårnene i New York. Og når ga Dylan ut sitt første album i vårt årtusen, «Love and Theft»? 11. september 2001! Hva sto kalenderen på da Titanic braste inn i isflaket? 1912! Og kan det da være noen grunn til ikke å tolke Dylan som at han oppfatter Twin Towers som vår tids Titanic?
Jeg syns det er utilbørlig arrogant å hoppe bukk over «Time Out of Mind», albumet som i mine øyne og ører er Bob Dylans virkelige storverk. Men kanskje kommer det flere bøker fra Selnes?
GISLE SELNES
Den store sangen – kapitler av en bok om Bob Dylan
Vidarforlaget
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.