Musikkåret så langt, according to Rønsen
Har det skjedd noe på pop/rock/country-fronten så langt i år? En hel del, faktisk!
Det er heldigvis slutt på den tida da det ikke ble sluppet plater verken rett før eller rett etter nyttår. Av forskjellige årsaker har mine lesere dessverre gått glipp av mange gullkorn. Det er tid for en samling anbefalinger, inkludert noen videoklipp. Om du sånn jevnt over er enig med meg når det gjelder musikksmak, kan du altså forberede deg på en real hyggestund. Min anbefaling er at du tar deg tid til å klikke deg inn på videoklippene jeg linker til.
Først i løypa ligger Kehlani. 21 år gammel debuterer hun med «SweetSexySavage» (Atlantic). Hun låter som en miks av Erykah Badu og Beyoncé, med et akkompagnement som tidvis toucher 90-tallets trip hop. Voksen musikk, milevis unna EMD-sjangeren. Dette er moderne R&B og pur pop i ekstraordinært lekker tapning. Svart? Oh, yes. Det er sånn popmusikken er i dag. Jeg har ikke telt opp, men tipper det i internasjonal sammenheng popper opp ti kulørte for hver etnisk hvit artist. Sånn vil det forbli i all framtid. Hvitinger og svartinger vil forsvinne; vi blir alle kulørte – og godt er det.
Kehlani synger fenomenalt fint, og har et team rundt seg som har sørga for at «SweetSexySavage» ganske sikkert vil stå igjen som en påla når dette tiåret skal sammenfattes. Albumet klokker inn på ca. 1 time, og kunne muligens vært korta noe ned. Når resultatet er så til de grader helstøpt som i dette tilfelle, er små feilskjær (de er ikke mange) rundhånda tilgitt. Hvilke spor bør du velge om du går for en test? Prøv deg på «Personal», «Keep On» eller «Distraction». Eller – ikke gjør det. Kjøp hele pakka, uhørt. Du vil ikke komme til å angre.
Sampha opererer i det samme musikalske landskapet. Les – Beyoncé, Solange, Frank Ocean, Kanye West. Når det kommer til intensitet og «uklart» kjønnsmessig uttrykk er han i klasse med Anohni.
Sampha gjør nesten alt sjøl på «Process» (Young Turks/Playground), men henter inn produsenthjelp fra Roadidh McDonald – han som alltid jobber med The xx. Jeg skulle til å skrive at du bør teste ut «(No One Knows Me) Like the Piano», men med henvisning til McDonald kommer jeg på at jeg også har forbigått siste utspill fra The xx! Det er kort og godt utilgivelig.
The xx er et britisk band som smyger seg inn i mainstream-pop-markedet. Indie? Ja – de var indie. Nå beveger de seg over i Coldplay-segmentet – hør på fantastiske «Say Something Loving»! 80-tallets britisk pop? Ikke så langt unna. Og der var det mye bra å finne.
The xx har befunnet seg under radaren for alt for mange i alt for mange år, men i august topper de plakaten på Øya. «Coexist» (Young Turks/Playground) er en oppvisning i delikat pop – og jeg bryr meg virkelig ikke særlig om at de ikke lenger er veldig «indie».
Til Norge for nå. Bernhoft har blitt en smått «urørlig» artist. Han skal levere noe sinnssykt dårlig for å få dårlig kritikk. EPen «The Moring Comes» (Kiketépe Cassette/Universal) er en helt grei utgivelse, men langt fra sensasjonelt fin. Bernhoft vasser i pop/soul-tradisjonen; i landskapet mellom Philip Bailey («Earth, Wind & Fire) og Prince.
På veien gir jeg deg gjerne Baileys duett med Phil Collins. Popmusikk blir svært sjelden bedre, men her er t eksempel på hva som ligger enda nærmere hva Bernhoft holder på med.
Er så «The Morning Comes» bra? Ja, definitivt. Men ikke ett skritt fram i Bernhofts karriere. I’m still standing, som Elton John sa. På slakk line i retning såpeglatt pop? Kanskje, mange vil oppfatte det sånn. Og ærlig talt, en mann i Bernhofts posisjon – hvorfor bruker han ikke levende blåsere? Han må da ha råd til det? Synth-saksofoner og synth-trompeter låter bare så irriterende usselt. Philip Bailey ville definitivt aldri nøyd seg med blåsere på boks.
Innimellom alt det nye, ber jeg deg om å hente en kopp kaffe – og kose deg med Shelby Lynnes versjon av «You Don’t Have to Say You Love Me». Stort mer romantisk kan det vel ikke bli?
Norske Beachheads driver ikke primært med romantikk. Vi snakker power-pop. En skulle kanskje ikke tro at halvparten av tungrockerne i Kvelertak har tid til noe annet enn å spille i spellemanngrossistene Kvelertak. Marvin Nygaard og Vidar Landa vi det annerledes.
Beachheads legger seg pent til rette mellom punk-pop’ere som Offspring og den meste rufsete utgaven av Oasis. Oppskriften er ofte fort – fortere – fortest, og låtskrivinga klikker som regel inn til mellom fire og fem på terningen. Det selvtitulerte debutalbumet «Beachheads» (Fysisk Format) er opptur, på alle vis.
Du la kanskje merke til dem, om du så TV-serien «Unge lovende»? Der framførte Hajk «Medicine», et lite mesterverk av en poplåt. Hele detbutalbumet holder selvfølgelig ikke samme kvalitet, men dette er - ja, virkelig ungt og lovende.
«Hajk» (Jansen Plateproduksjon/Musikkoperatørene) inneholder ti låter der Preben Sælid Andersen og Sigrid Aase på søsterlig/broderlig vis deler vokaljobben; stemmene deres står også godt til hverandre i duettsang. Musikkstilen er gjennomført indie-pop, som oftest ganske godt nedpå. Hajk forhaster seg ikke, men er gjerne i godlune. «Best Friend» er da en sukkersøt sak, eller hva?
Jeg utnevner med dette Hajk til den mest spennende nykommeren på det norske platemarkedet så langt i 2017, en betegnelse jeg av naturlige årsaker ikke kan bruke på Kurt Nilsen – «folkekjære» Nilsen. Han er på rett spor, når han åpner albumet med «I’m HIT»!
Han slo gjennom som Idol-vinner, men har vist seg som en stayer – og det er sannelig ikke hverdagskost å få gjøre duett med Willie Nelson. Nilsen kom mer enn helskinna ut av samarbeidet med Nelson, og kommer stadig vekk godt ut av det.
Han skriver låtene sine sjøl, og legger seg i den brede landevei – midt på den motorveien som går mellom pop og strigla Nashville-country. Det mannlige norske svaret på Taylor Swift. Liker jeg det? Njaaa… Mest trekker jeg på skuldrene.
Men er ikke Kurt Nilsen en ekstraordinært flink vokalist? Jo, det er han. Men Kurt Nilsen engasjerer ikke, om du forstår. «Amazing» (Lord Records/Universal) er skreddersydd for Radio Norge, og der skjer det som kjent ikke mye av interesse.
Da forholder det seg helt annerledes med Torgeir Waldemar, for han engasjerer. Med sitt andre album tar han sjumilssteg i riktig retning. «No Offendig Borders» (Jansen Plateproduksjon/Musikkoperatørene) er bare delvis akustisk utstyrt, i motsetning til debuten - og skal først og fremst betegnes som et helstøpt gitar-album.
Pluss, og dette er viktig: Koringene sitter fjellstøtt. Vi nærmer oss CSN&Y – og da har jeg vel på sett og vis satt ham i bås. Amerikansk-inspirert pop/rock, der det er plass til skikkelig bluesharp og banjo – inni alt gitarøset. Albumet inneholder i sannhet noen oppsiktsvekkende fine låter.
Det får være nok for i dag. Om ikke alt for lenge skal du få vite hva jeg mener om det nye solo-utspillet fra Kaizers-vokalist Janove Ottesen.
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
