Spellemann – look to Los Angeles
Spellemannprisen kaver i tåka. Hva med å ta en titt over dammen?
En natt i helga så jeg et to og et halvt times langt show på NRK 2. Årets Grammy-utdeling fra Staples Center i Los Angeles. For et tv-program!
Det er selvfølgelig vanskelig å ikke sammenligne med årets utgave av Spellemannprisen. I ettertid har jeg forstått det slik at arrangørene ikke har gått av veien for å ta en vis form for sjølkritikk; årets prisutdeling var så avgjort ikke noe blinkskudd. I hvert fall ikke slik den fungerte gjennom tv-ruta.
Spellemannprisen 2017 ble et bukkeritt for liksom å holde tritt med fjortisene; et publikum som ikke ser lineær tv. Men dette er det viktigste: Spellemannprisen 2017 ble et show som sa farvel til vår musikalske historie. Da fikk vi se noe helt annet fra Los Angeles!
Grammy-utdelinga ble en oppvisning i hvordan det er mulig å være moderne, samtidig som man nennsomt forvalter historie. Blues, country, rock, R&B, hiphop – i skjønn forening. Det går faktisk an å hylle disco-alderen, personifisert gjennom Bee Gees – for noen låter de lagde! – samtidig som Beyoncé tildeles showets absolutte hovedrolle. Hvor langt er det egentlig mellom disco og den tidlige rap-kulturen? Ikke veldig langt! Gil Scott-Heron + James Brown + Bee Gees = Sant!
Det er her Spellemann 2017 havarerte. Og disse linjer skal oppfattes som et forsøk på å hindre at den mest prestisjetunge norske musikkprisen skal fortsette å havarere.
Det første arrangørene må gjøre, er å fjerne skylappene som tilsier at alt utenom «ungdommelig EDM» er gammeldags. Når jeg beskriver årets prisutdeling i så store og firkanta bokstaver tar jeg litt hardt i - men alle som vil forstå, forstår. I år låt nesten alt som ble framført fra scenen helt likt.
Hello? Er det ikke mulig å mikse sjangrene en smule? Var det kanskje ikke fint å høre Alicia Keys i duett med country-stjerneskuddet Maren Morris?! Hva kunne vi ikke fått, i form av et eksklusivt samarbeid mellom Nils Petter Molværog Karpe Diem?! Spesialkomponert for Spellemannprisen! Hva kunne ikke Leif Ove Andsnes utført sammen med Thomas Dybdahl?
Dette er bare et par strø-idéer. Mer innsiktsfulle folk enn undertegnede kan helt sikkert komme opp med mange flere og minst like spennende konstellasjoner. Mitt poeng er at man må fjerne seg helt og totalt fra tankegangen som sier at man må være «ungdommelig» for å være relevant. Og dette er ikke vanskelig: Look to Los Angeles!
Men rår ikke produsenten av Grammy over helt andre ressurser enn arrangørene av Spellemannprisen? Dumt spørsmål. Men det opplagte svaret betyr ikke at det er forbudt å ta lærdom. Dessuten er det sånn, at NRK faktisk styrer Eurovision Song Contest – en ganske så kostbar produksjon, så vidt jeg veit.
Vil det være ressurskrevende å tilegne seg denne kunnskapen? Langt i fra. Det er bare å se Grammy 2017 i reprise, et show som vises gratis på en tv-kanal som befinner seg et klikk unna pekefingeren din.
Jeg sitter ikke med oppskriften på hvordan Spellemann 2018 skal komponeres. Hvor mye skal gå live? Hvor mange priser skal deles ut på sida av main stream tv-programmet? Sånne detaljer har jeg lite kunnskap om. Hva jeg veit, for sure, er at tv-publikumet vil elske en aften med hele spennet av folkekjære artister – fra Wenche Myhre, Hellbillies og Kirsten Bråten Berg til Ine Hoem, Satyricon, Vaular og Cashmere Cat.
Kanskje de ansvarlige i NRK burde ta den tunge telefonen til produsentene av «Hver gang vi møtes»? For de får det jo utvilsomt til, eller hva?
Et aldri så lite PS! Det bør være plass til skarpe ytringer i denne typen program. Raljeringa A Tribe Called Quest presterte omkring Donald J. Trump – President Orange – var hinsides god underholdning. Og ikke misforstå: Det hadde vært like kult om satiren gikk ut over Hillary Clinton eller Bernie Sanders. Kanskje burde Gatas Parlament, Karpe Diem og Frp’erne i Ole Ivars inviteres inn i neste års idé-bank?
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
