Åh … Her er det mye hjerte og smerte!
Om å gjøre noe trist til en eksepsjonell opplevelse for oss andre.
Ryan Adams har vært gjennom et samlivsbrudd, og kommet opp med ei plate som ligner veldig på Bob Dylans «Blood on the Tracks» og Bruce Springsteens «Tunnel of Love». Ikke bare i temaet – tapt kjærlighet - men faktisk like mye i musikalsk kvalitet.
Stilmessig rekker han over alt vi kjenner ham for i løpet av 12 låter. Akustisk gitar, elektrisk gitar, munnspill, helt nedstrippa til fullt band. Men aldri øs. Det er rett og slett americana, og i denne sammenhengen skal dette betraktes som et kvalitetsstempel.
Men, altså – de som vil studere lyrikken intenst, har nok å dukke inn i. Det burde være nok å nevne de tre første låttitlene: «Do You Still Love Me?», «Prisoner», «Doomsday». Er det mulig å skjære klar av dårlige klisjéer i dette farvannet? Jepp, og Ryan Adams er mannen som fikser det.
Han debuterte med «Heartbraker» i 2000. Første gang jeg stifta bekjentskap med ham var da han ga ut «Gold» året etter. I 2017 gir han ut sitt 17. album, to år etter at han faktisk gjorde en coverutgave av hele Taylor Swifts «1989». Enough said. Ryan Adams befinner seg i kategorien «aldri i stand til å gi ut ei dårlig skive».
Med «Prisoner» har han tatt sete helt på toppen av sin egen karriere.
RYAN ADAMS
Prisoner
PaxAmericana/Blue Note/Universal
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
