Vif-fotball Jazznytt Klassekampen Puls

Musikk
Litteratur
Politikk/samfunn
Idrett
Forsiden

Elvis Costello gjør det vanskelig for seg sjøl

Elvis Costello er cool som bare det. Men han sliter med et par sjølpåførte problemer.

Elvis er glad i ’50- og ’60-tallet. Bilder fra den tida pryder en diger (i all hovedsak) svart hvit tv-skjerm i timen før konserten starter. Ikke Cocktail, men unge damer i utfordrende klesdrakt, til den tida å være. En fin måte å sette stemninga på.

Jeg lurer på om han har med seg andre musikere, men ser da ikke noe trommesett? Langt ut i konserten introduserer han «this nights special guest – and of course it’s me». Rett ved siden av meg mener noen det er «kjipt» at han kommer helt aleine. Vel, tenker jeg – Elvis Costello er en bestemt herremann som definitivt tar styringa sjøl. Så det at han er aleine på scenen, det får vi kjøpe.

Dette gir meg anledning til å fortelle hvor meningsløst det var at han i sin tid ble ansett og omtalt som en slags punker. Elvis Costello har aldri vært i nærheten av punk. Det nærmeste han noen gang kom punken, var at han debuterte året etter at en smått sjokkskadd verden våkna opp til «Never Mind The Bollocks – Here’s The Sex Pistols».

Han gjør de første fire-fem låtene på gitar, og forteller gode historier underveis. Han snakker nesten like mye som Mikael Wiehe. Elvis er en rev på gitar, det skal han ha – og capo er feigt. Litt seinere får vi erfare at han bare er så där som pianist; ved tangentene har han ett og annet å lære av sin kone, Diana Krall (som gjester kongeriket en gang utpå høsten).

Det aller beste ved Elvis, er hans ufattelig flotte vibrato. Ingen andre vokalister matcher ham i denne øvelsen. Jeg er sikker på at han kan få «Bæ, bæ lille lam» til å låte som verdens kuleste ballade. Men ikke en gang det gjør meg hundre prosent tilfreds; denne kvelden blir aldri så fin som jeg trodde den skulle bli.

Årsaken? Det er flere – for eksempel det faktum at han bare svært sjelden nærmer seg et refreng. Han liker å være sær, og det er greit nok. Men det fins grenser. En gang må ha han starte en låt tre ganger, fordi han ikke finner de rette tangentene. Sjarmerende gjort, i seg sjøl – men tegn på at mange av låtene egentlig ikke er sanger i tradisjonell forstand.

Han legger rett og slett så mange rare akkorder oppå hverandre, at byggverket til slutt faller sammen. I sine beste stunder takler han denne kunsten brillefint, spesielt i samarbeid med andre kunstnere på fagfeltet, som co-writing with Paul McCartney kanskje er det beste eksempelet på. Ved siden av de nydelige sangene han har skrevet sammen med Burt Bacharach.

Hans største blinkskudd som samarbeidspartner er nok likevel «Shipbuilding». Clive Langer komponerte sangen, men var misfornøyd med sin egen tekst. På en fest hjemme hos Nick Lowe presenterte Langer sangen for Elvis, og et par dager seinere var teksten på plass. Vi befinner oss i 1982, og teksten handler om Falklandskrigen. Den ble udødeliggjort i Robert Wyatts versjon, og er utvilsomt en av de flotteste protestsangene som er skrevet. Den er faktisk helt i klasse med Peter Gabriels «Don’t Give Up».

Legg disse to sangene etter hverandre på det lydsystemet du måtte benytte deg av for tida, og du har England tidlig på ’80-tallet i et nøtteskall. Gutter og unge menn som sendes ut i krigen, for så å sendes ut i arbeidsledighet.

På Sentrum Scene gjør Elvis en helt ok versjon av «Shipbuilding», men heller ikke mer enn helt ok – før han tar sangen over i en låt jeg aldri har hørt. Kan du ikke en gang la «Shipbuilding» være i fred? Tenker jeg. Verdens beste sang! Som altså skal krydres med tusen mystiske akkorder som hamres ut fra en middels flink pianist …

Han avslutter med kjente og kjære «She» og «(What’s So Funny ‘Bout) Peace, Love and Understanding» - begge til gitarakkompagnement. Så ble det altså noe som nærma seg streit popmusikk, helt mot slutten.

Og publikum? Var tilsynelatende storfornøyd. Det er ikke alle artister som takkes av til stående applaus. Men jeg kunne altså ønska meg en litt annerledes konsert.

ELVIS COSTELLO
Sentrum Scene, 27. februar 2017

---

|