Vif-fotball Jazznytt Klassekampen Puls

Musikk
Litteratur
Politikk/samfunn
Idrett
Forsiden

Bob Dylan i slowfox og engelsk vals

Ladies and gentlemen! Let me introduce, the crooner of all crooners, the Sony Music recording artist – Bob Dylan!

Vi har hans Frank Sinatra-utgivelser ferskt i minne, og mange spør seg hvorfor Dylan gidder å holde på med dette. Jeg har ikke tall på hvor mange samtaler jeg hatt over temaet «kan han ikke heller bruke tida si på å skrive nye låter?»

Nå skal det sies at han beviselig gjør det også, samtidig som han er ute på sin never ending tour. Men hvorfor gamle coverlåter, denne gang i form av hva som før i verden ble kalt et trippelalbum? Jeg tror ikke svaret er veldig komplisert.

For det første er det fordi han åpenbart elsker disse sviskene. Gjennom å gi dem nytt liv, understreker han at han ikke bare er en tradisjons-utvikler – han er i like stor grad en tradisjons-bærer. Og dette er altså tradisjonen han vokste opp med, sammen med alt han lærte om enkel blues og country.

For det andre tror jeg han har et ønske om å gjøre et pek til alle dem – veldig mange – som går rundt og mener at «Bob Dylan kan jo ikke synge». Med denne utgivelsen må det bli slutt på dette tøvet. I faktasjekkens tid er det faktisk ikke vanskeligere enn å henvise til «Triplicate», og si – unnskyld; mannen kunne altså ikke synge?

Låtmaterialet er henta fra The Great American Songbook. Musikk som ofte ble skapt i et slags kontorlandskap i hva som ble kalt Tin Pan Alley. Her satt komponistene og låtskriverne ved hvert sitt piano, helt fra slutten av 1800-tallet. Om du besøker New York vil du finne en plakett på fortauet mellom West 28th Street og Broadway, mellom Fifth og Sixth Avenue. Her holdt selve Tin Pan Alley hus.

Noen mener det er korrekt å sette strek en gang rundt 1930, mens andre mener tradisjonen strekker seg langt ut i midten av forrige århundre. Komponister som tilhører Tin Pan Alley-tradisjonen teller navn som Irving Berlin, Cole Porter, Scott Joplin, George Gershwin, Jerome Kern, Hoagy Carmichael. Ja, noen vil ta med Fats Waller – og da er vi jo langt inne i vår egen tid, der en sanger ved navn Bob Dylan fortsatt er i aktivitet.

Bob Dylan synger som en … gud! Ikke noe fiksfakseri, men hvilken tolker han er! Han kan få de mest banale tekster – og dem er det mange av her – til å låte som Shakespeare. Han synger klokkereint, men altså helt uten å låte «opera». Han framstår som en suveren balladevokalist, slik mange fortidige kolleger må ha framstått i røykfylte buler på Manhattan for om lag hundre år siden. Og her snakker vi klasse og stil; smoking og sløyfe. Har du lagt merke til hvor nøye Dylan alltid er med å se stilig ut på scenen?

Akkompagnementet er enkelt. Et bittelite trommesett (ofte ikke til stede), ståbass, hawaii-gitar og/eller steelgitar, tidvis et lite orkester utstyrt med treblåsere. Rytmisk går det i shuffle, slowfox eller engelsk vals – stadig vekk i faktasjekkens tidsalder har jeg sjekka dette med en danselærer. «Er engelsk vals sånn som Fred Astaire dansa?» tillot jeg meg å spørre, og fikk til svar at «nei, Fred Astaire dansa som regel quickstep». Og quickstep er det ikke mye av på «Triplicate». Her skal det gå sakte – saktere – saktest.

Bryan Ferry har gjort dette, Rod Stewart har gjort det, og Paul McCartney har gjort det. Fine plater, for all del. Men ingen av dem kom noen gang i nærheten av dette mesterverket.

BOB DYLAN
Triplicate
Sony Music

---

|