Vif-fotball Jazznytt Klassekampen Puls

Musikk
Litteratur
Politikk/samfunn
Idrett
Forsiden

DYLAN BONANZA: I aksjon på Buckleys, der de også holder Dylan-nachspiel i kveld - rett etter at Dylan har gått av scenen i Spektrum. Foto: Britt Nesteby Obrenovic

Vi spiller for knapper og glansbilder

Er musikere noe verdt, økonomisk? Eller skal musikk helst oppfattes som tilnærma gratis underholdning?

De siste fire-fem åra har jeg jobba en del som frilans musiker. Litt til og fra, i det siste ganske ofte. Hvordan er livet som semi-proff musikant?

Først og fremst – jævlig morsomt. Ingen i hele verden ville brukt så mye tid på noen verdens ting, om det ikke var for at det er gøy. Følelsen av at en låt virkelig sitter, etter å ha øvd på noen detaljer i en time … Den følelsen kan nesten ikke beskrives. «Yes!» Sier vi til hverandre i bandet. «Nå har vi ‘n!»

Jeg spiller for det meste i et band som kaller seg Dylan Bonanza, og jeg kan like godt ta utgangspunkt i livet i dette bandet. Mye fordi jeg kjenner det godt, men like mye fordi livet i Dylan Bonanza er svært representativt for et titalls (minst) andre band.

Foruten meg, som har gjort så mye rart gjennom livet, består bandet av musikere som har gjort sitt beste for å leve av musikken de siste 30-40 åra. De har bakgrunn fra storheter som Ruphus, Junipher Greene, Sambandet og Hellbillies. Flinke folk, indeed.

Men vi skulle så gjerne tjent litt mer penger. Sist helg spilte vi i Notodden og på Rjukan. Det betyr avgang fra Oslo midt på dagen fredag, og retur søndag ettermiddag. For to konserter av til sammen fem timers varighet, reiste vi fornøyd hjem igjen med snaut 4000 kroner hver på konto.

Så vil noen kanskje mene at 4000 for en helg ikke er så aller verst? 2000 kroner per jobb, for å stå på scenen i drøyt to timer? I virkeligheten ser dette regnskapet helt annerledes ut.

Vi skal kjøre 17,5 mil hver vei. 35 mil tur retur. Omtrent seks timer i bil, utgifter til bensin. Underveis skal vi innkvarteres på hotell eller i et hyttelandskap. Konsertene starter som regel 22.00, og varer til 00.30. Før det skal vi ha gjennomført lydsjekk. Som regel foregår den rundt omkring 19.00, etter at vi har brukt to timer på å lempe utstyr, for i det hele tatt å få lyd i instrumentene.

Oppsummert: Fra vi reiser fra Oslo klokka 12.00 fredag formiddag, til vi er tilbake i Oslo 15.00 søndag ettermiddag, har vi vært på jobb. Vi har sovet noen timer, men ellers har vi vært på jobb eller på vei til eller fra jobb – og det er også en del av arbeidstida, om jeg har skjønt tariffen i Fellesforbundet rett. Vi snakker ikke akkurat t-banen til jobben.

Inn i dette regnskapet skal vi i tillegg regne alle øvingstimene. Hvor mange timer tar det å øve inn et repertoar på drøyt to timer? Dylan Bonanza består som sagt av erfarne musikere som har gjort dette før, men jeg tar ikke for hardt i om jeg sier vi har brukt 50 timer i øvingslokalet. I tillegg kommer alle timene med individuell øving – som de erfarne musikerne vi er har vi som prinsipp at alle skal kunne låtene før vi går i fellesøving.

På dette grunnlaget kan du jo begynne å regne ut timelønna. Jeg tør ikke begi meg inn på den øvelsen.

Dette var et personlig opplevd referat. Men jeg kjenner så mange musikerkolleger at jeg veit at dette er hverdagen. Seinest i går snakka jeg med en trommeslager og en gitarist som hadde spilt i Tromsø i helga. Konsert fredag og lørdag, hjem igjen søndag kveld. Summa summarum - 3000 inn på konto.

Er det sånn vi burde behandle hardt arbeidende musikere som sørger for at folket på byen får seg en festaften?

Jeg tror leserne forstår at jeg beskriver en begredelig tilværelse, hva det økonomiske angår – og jeg sitter faktisk ikke på noen fasit. For problemet er sammensatt. Faktum er at arrangørene, altså spillestedene, som oftest drives av folk som er like idealistiske som musikerne de hyrer. Musikernes Fellesorganisasjon foreslår at ingen burde spille for under 4400 kroner, per musiker. Tidligere spilte jeg i Rolling Thunder, et band med ni medlemmer. For å si det enkelt – om vi skulle forlangt 40.000 for å spille, ville vi ikke fått en eneste jobb. Og om for eksempel Buckleys i Oslo hadde sagt ja til 40.000, så ville klubben vært konkurs før vi fikk stemt gitaren. Og da er vel vitsen borte?

Hva så med publikum, kan ikke de betale mer for seg? Jeg skjønner publikum godt. Når de skal på klubb, er de selvfølgelig ikke villig til å betale det samme for billetten som de gjør for å se Bob Dylan i Oslo Spektrum. For de fleste ligger nok lista et sted mellom 150 og 200 kroner.

Bare få band kan regne med å trekke mer enn 100 publikummere. 100 ganger 150 blir 15.000. Fratrekk kommer for hun eller han som sitter i døra og selger billetter, og til han eller hun som styrer lyden …

Når klokka har blitt halv to på natta, og vi har fått pakka instrumentene og rydda scenen, skal vi ha drosje. På veien hjem kan vi trøste oss med at vi sannsynligvis ikke har gått med underskudd denne kvelden; vi slipper jo heldigvis å bruke så mye penger underveis. Og penga publikum bruker i baren? De går til arrangøren.

Visegruppa Stein og Jord advarte i sin tid mot å la sønnen i huset bli bygningsarbeider. Med dagens EØS-regime har de beklagelig nok fått rett. Men det er altså flere yrker som befinner seg utsatt til. Du kan jo tenke litt på dette, neste gang du syns det er dyrt i døra.

Og første sjans du har, er altså i kveld! Dylan Bonanza åpner dørene for nachspiel på Buckleys rett etter at Bob Dylan har gått av scenen i Oslo Spektrum.

---

|