Dylan bader seg i høstløvets glans
Den strammest regisserte konserten jeg har sett med Dylan. Men jeg har sett ham bedre.
Alt er så presist med Dylan nå for tida. Er det annonsert at han skal på scenen 19.30, så kommer han på scenen 19.30 – og sånn oppførsel kan vi like. Ulastelig antrukket er han også, som vanlig. Dress og kledelig hatt.
Men er det noe smått stivbeint over det hele? Jeg syns det – og nå tenker jeg ikke på 75-årings bevegelser på scenen. Når han gjør coverne fra The Great American Songbook griper han mikrofonen, stående midt på scenen, og behandler mikrofonstativet som en rutinert entertainer fra – ja, noe i nærheten av Frank Sinatra.
Ellers liker han seg best ved pianoet. Han har lagt bort keyboardet han sto ved; nå er det akustisk flygel som gjelder. Det er ikke alltid like enkelt å høre hva han bedriver på tangentene, men innimellom styrer han faktisk bandet fra klaviaturet.
Det åpner særdeles fint. Jeg har aldri vært spesielt glad i «Things Have Changed», men den setter en fin tone for kvelden. «Highway 61 Revisited» er også glimrende, selv om det ikke er veldig enkelt å kjenne igjen melodien fra originalen.
Jeg trodde aldri jeg skulle skrive dette om en Dylan-konsert, men midtveis syns jeg det faktisk var litt kjedelig. En smule nedtur starta med en uinspirert versjon av «Pay in Blood», men det tok seg gradvis opp fra og med «Desolation Road».
Det faste bandet hans gjør en strålende jobb. Men det må være lov å si at det er litt mystisk, at de nå og da knoter det til - selv om de som regel har tre eller fire akkorder å forholde seg til. Sånt hører liksom mer hjemme i tida rundt "Rolling Thunder"-turnéen midt på 70-tallet - ikke i dressavdelinga et stykke inn i det 21. århundre.
Var «Autumn Leaves» et høydepunkt? Ja, faktisk! Hvis noen hadde sagt til meg for 20 år siden at Bob Dylan skulle avslutte en konsert med denne franske sviska ville jeg bedt vedkommende ta seg en luftetur. «Autumn Leaves» - «det døde løvet» - ble skrevet av poeten Jacques Prévert, under tittelen «Les feuilles mortes». I 1945 ble den tonesatt av komponisten Joseph Cosma. To år seinere omsatte Johnnie Mercer den til engelsk.
Resten er historie. «Autumn Leaves» er blitt klassikeren over alle klassikere – mest i jazz-sammenheng, men også i den brede populærmusikken. Men at Bob Dylan skulle avslutte sine konserter med sangen, i 2017 … Jeg har aldri hørt en bedre versjon!
Høydepunktet for meg, ved siden av «Autumn Leaves», var «Love Sick».
Bob Dylan spilte disse låtene i Oslo Spektrum, 4. april 2017:
Things Have Changed
To Ramona
Highway 61 Revisited
Beyond Here Lies Nothin’
Why Try to Change Me Now
Early Roman Kings
Melancholy Mood
Duquesne Whistle
Love Sick
Tangled Up in Blue
Pay in Blood
Spirit on the Water
Scarlet Town
All or Nothing at All
Desolation Row
Soon After Midnight
That Old Black Magic
Long and Wasted Years
Autumn Leaves
X-tranummer:
Blowin’ in the Wind
Ballad of a Thin Man
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
