DeLillos er helt på jordet. Og helt i hundre.
TIl forvirring for de fleste. DeLillos gir ut to album samtidig. Ett skandaløst dårlig, ett himmelsk bra.
Noen har kanskje oppdaga det for lengst – at på mine gamle dager som plateanmelder har jeg mer og mer konsentrert meg om å skrive om musikk jeg liker, og dermed trygt kan anbefale. Livet er for kort til å bruke mye tid på middelmådigheter. Men noen ganger er det annerledes, for eksempel i tilfellet DeLillos. Bandet er så viktig i norsk pop- og rockhistorie at enhver ny utgivelse rett og slett må omtales.
I fjor kom «Peiling på seiling», til min store fornøyelse. I ettertid forstår jeg slik at det fantes minst ti låter som for så vidt var ferdig til å innspilles, men som ikke fikk plass på det albumet. Nå blir disse sangene servert for publikum.
Problemet oppstår idet deLillos’ tidligere plateselskap, Universal, velger å lansere «Utenom (1)» - samtidig som det egentlige albumet kommer ut! For alt jeg veit, kan det hende Universal gjør det i samforstand med deLillos; i så fall må det bunne i en avtale deLillos har sett seg nødt til å etterleve. For så vidt intet nytt i pophistorien.
Sannheten om «Utenom (1)» går sånn: Med noen få mulige unntak, fortjener ingen av låtene plass på noe DeLillos-album – og dette pinlige faktum sminkes ikke av at det låter skranglete. Sjarmerende, kanskje? På ingen måte. Det låter bare amatørmessig, og ikke en gang potensielt helt OK låter som «Skippy», «Grandonkel Bjarne» og «Hvordan kan noen mennesker» berges fra det totale havari.
En lang innledning, dette – men en helt nødvendig lang innledning. Til saken: «La oss bli fri for all nostalgi» er et fabelaktig flott album! Så flott er det, at det i ettertid er lett å tenke at «Peiling på seiling» burde blitt et dobbeltalbum. På den annen side – da hadde vi jo ikke fått «La oss bli fri for all nostalgi» i denne formen. Og det hadde vært trist!
deLillos samla venner og bekjente til konsert i en villa på Frogner, Oslo vest. Mikrofoner i tak og vegger, vil jeg tro – og et trommesett bestående av ei trekasse pluss noen kastanjetter. Akustiske gitarer – og No. 4 som vokal støtte. Duetten mellom Emilie Christensen og Lars Lillo-Stenberg i «Halvveis rundt jorden» er ubetalelig. Emilie må vel nesten bes ut på turné, om hun har tid?
Men her er så mye mer, for eksempel den i deLillos-sammenheng uvante bruken av banjo (og litt fløyte). Og reinspikka blues; dét er heller ikke hva man til daglig forbinder med deLillos. Det fins nyanser i dette segmentet, men du som måtte forstå: «Kjip, baby» er mye mer akustisk Rolling Stones enn Neil Young.
De synger om akkurat det samme som de har sunget om i over 30 år, slik sett er «Resirkulert» en talende låttittel. Men det funker, som alltid, til og med når de synger om å holder konsert i Bø i Telemark. Det er gøy på landet, og gjett om det blir gøy på landet neste gang deLillos kommer til studentene i Bø!
Konsertene i anledning 25-årsjubileet for «Hjernen er alene» er for lengst legendariske. Operaen kan når som helst bookes for at publikum kan sette seg ned for å høre «Peiling på seiling»/«La oss bli fri for all nostalgi» som hva materialet var ment som. En helaften.
DeLILLOS
Utenom (1)
Universal Music
DeLILLOS
La oss bli fri for all nostalgi
Drabant Music/Musikkoperatørene
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
