Våkn opp! Du skal dø!
Skriver Karin Fossum krimlitteratur? Ikke egentlig. Men det gjør Jo Nesbø!
Jeg har hatt sjelsettende opplevelser med Karin Fossum; bare se hva jeg skreiv om henne da hun ga ut «Elskede Poona». Hun gir meg stadig denne typen opplevelser.
Fortellinga i «Hviskeren» holder deg fast som om du hang i et reip. Likevel er det altså ikke vanlig krim. Jeg veit ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men … Her er i det minste et forsøk.
Karin Fossum skriver om folk som gir meg en følelse av – lede, tror jeg det heter. Jeg syns så inderlig synd på Ragna i denne romanen. Hun har jo egentlig ikke villet gjøre et menneske i denne verden fortred. Men så raser bare alt sammen rundt henne.
Ragna sitter i kassa på et slags supermarked i et slags tettsted som ligger et stykke unna hva som kan kalles en by. Akkurat et sånt sted hvor Karin Fossum elsker å plassere sine hovedpersoner. In the middle of nowhere – akkurat som Ragna er som person. En noksagt. En person som ingen strengt tatt legger merke til. En person som må presses til å bli med på julebordet sammen med personalet i butikken hun jobber i.
Har du lest den fantastiske romanen «Hjertet er en ensom jeger»? Sånn skriver Karin Fossum.
Jeg elsker Fossums skriveteknikk; hun unnlater konsekvent å bruke replikkstreker eller anførselstegn. Det fører til at du som leser tidvis er i stuss om hvorvidt avsnittet beskriver direkte tale, eller om det rett og slett er fortellerens stemme. Effektiv språkbruk.
For kort å oppsummere «Hviskeren», så har noe gått veldig feil, og noen har gått skritt for skritt. Det fantes ingen annen utgang. En praktfull roman.
Jo Nesbø skriver helt annerleds, både i form og innhold. Her går det unna for unna! Fortellerståsted, både hva personer og geografi angår, skifter så fort at du har vondt for å oppdage det dersom «oppholdet» i teksten – altså ei blanklinje – tilfeldigvis havner sammen med et sideskift.
Når man leser om Harry Hole, er det vanskelig å ikke tenke på Eirik Jensen. (Det skal forresten bli spennende å se hva Torgrim Eggen får ut av den saken.) Hole er minst like lurvete som Jensen, eller omvendt. En skulle nesten tro at Eirik Jensen har bygd sin karriere etter å ha lest om Harry Hole, eller er det kanskje omvendt? At Nesbø i skjul har fått anledning til å studere Jensen på nært hold?
Jeg liker ikke skillet mellom «ordentlig skjønnlitteratur» og krimlitteratur, men det kan brukes til å beskrive forskjellen på Nesbø og Fossum. Der Fossum i sine fortellinger alltid går i retning klassisk skjønnlitteratur, steller Nesbø gjennomgående med rein underholdningslitteratur. Men underholdning er jo ikke noe å kimse av!
Men er det underholdende å lese scener der blodet formelig flommer ut over boksidene? Ja, det er det – og du behøver slett ikke tro at dette kunne skjedd i virkeligheten. Jernkjever og inngående skildringer av fenomenet vampyrisme kan bli i meste laget for meg, men jeg faller aldri av – til det skriver Nesbø alt for godt.
«Tørst» er på over 500 sider, men det er først på de siste drøyt hundre sidene at det blir virkelig interessant. Når alt synes oppklart, det er da Nesbø blir briljant. Du behøver ikke være redd for spoiling, for jeg er knapt i stand til å gi et ryddig referat. Men dette er spennende så det holder, og hele veien altså rasende underholdende.
Og dette kan jeg røpe – slutten mer enn antyder at det kommer flere bøker om Harry Hole. Selv om du noen sider før slutt var sikker på at mannen var blitt drept. Jo, Jo Nesbø er en sann kunstner i sitt fag.
KARIN FOSSUM
Hviskeren
Cappelen Damm
JO NESBØ
Tørst
Aschehoug
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
