"Sgt. Pepper" snudde det meste på hodet
1. juni 2017 fyller jeg 50 år en gang til, sammen med «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band».
«Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» slo ned som en bombe i forkant av The Summer of Love. Albumet er solgt i over 30 millioner, og toppa listene 27 uker på rad i England, 15 i USA. The Beatles var på radio, hele døgnet, over alt på kloden der de hadde radio. Noe lignende hadde musikkverden aldri opplevd.
Elvis, ja vel. Frank Sinatra, ja vel. Men dette var noe helt annet. En revolusjon var igangsatt, popmusikk var blitt til kunstmusikk.
Mange, og jeg er en av dem, vil mene at The Beatles allerede hadde revolusjonert popmusikken med album som «Help!», «Rubber Soul», og «Revolver». Superduoen John Lennon & Paul McCartney var magikere; de formelig trylla fram hits som et halvt århundre i ettertid låter som evige klassikere. De komponerte en ny låt hver uke!
Det tok fem måneder å spille inn «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band». Noe hadde skjedd på veien, etter at The Fab Four fire-fem år i forveien hadde spilt inn sitt første album i løpet av 13 timer. The Beatles hadde rett og slett vokst ut av seg sjøl. De var blitt så populære at det hadde blitt umulig å avholde konserter med bandet. Dette var før ingeniørene hadde funnet opp gedigne monitorer til scenebruk. Resultatet var at de fire musikerne på scenen ikke hørte annet enn hylende jenter blant publikum.
Etter en konsert i San Francisco sommeren 1966 hadde Beatlemania tatt livet av The Beatles som live-band.
Men de slutta altså ikke å være The Beatles. På mange måter var det nå det begynte. Fram mot 1. juni 1967 lagde de ikke bare «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band». De kom samtidig opp med musikken til filmen «Magical Mystery Tour», der du blant annet finner «The Fool on the Hill», «Baby You’re a Rich Man» og «Your Mother Should Know». I tillegg spilte de inn tre låter som ble utgitt til tegneseriefilmen «Yellow Submarine» i 1968.
Men – og nå er det på tide å holde seg godt fast. To av låtene som var tiltenkt «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» ble utgitt som dobbel A-side singel i februar 1967; plateselskapet syntes det gikk for lang tid (!) mellom utgivelsene. Tittel: «Penny Lane/Strawberry Fields Forever»!
Og nå må du ta enda bedre grep om det du holder fast i: 25. juni 1967 var The Beatles hovedattraksjon i BBCs første satellittsendte tv-program. Med Mick Jagger og en drøss andre celebriteter i publikum skulle verden få servert The Beatles i beste sendetid. Kalenderen viste altså drøyt tre uker etter utgivelsen av «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band». Men spilte de en av låtene fra albumet? Nei – for i mellomtida hadde John Lennon skrevet «All You Need is Love»!
Noe av hemmeligheten bak musikken som ble spilt inn til «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» ligger i at den aldri var ment å skulle framføres live. Dét var en øvelse The Beatles hadde lagt bak seg. Dermed kunne de for alvor ta i bruk studioet som et instrument. De hadde penger til å eksperimentere så mye de bare måtte ønske – og gjett om de greip dagen og timen.
«Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» var Paul McCartneys idé. Han ville skape et alter ego for The Beatles; et band som holdt en slags sirkusforestilling, fronta av the one and only Billy Shears. Hva var da mer naturlig – etter å ha introdusert kveldens forestilling – enn å overlate vokalen til bandets trommeslager, Ringo Starr? Og «With a Little Help from My Friends» står seg fortsatt godt, til og med i lys av Joe Cockers legendariske cover-versjon.
Den studiotekniske revolusjonen er historie i seg sjøl. Men like viktig er det at eksperimentene åpna for at The Beatles kunne bli en annen type band. Det som hadde vært et «gitarband», framsto nå mer og mer som et piano-drevet band. McCartney spilte mellotron og orgel, samtidig som han dobla sitt akustiske piano. De dro et brassband inn i studio, sammen med en harpist og eliten blant Londons symfonikere. Kobla med muligheten til å forsinke lyden, både vokalt og instrumentalt, ble resultatet eksplosiv vare.
Er «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» tidenes mest innflytelsesrike album? En tvilsom påstand, kort og godt fordi det er så til de grader spesielt. Det har vist seg umulig å komme opp med noe som ligner «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band». Men snakker vi om tidenes beste pop/rock-album?
Jeg vil svare ja – i konkurranse med «The White Album», «Revolver, og «Abbey Road». The Beatles tapetserer uansett seierspallen.
«Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» avsluttes med det aller fineste øyeblikket i The Beatles’ historie. John Lennon kom opp med fundamentet til «A Day in the Life», men han mangla det som på musikerspråket heter en bridge. Så hva fant Paul McCartney i sin skrivebordsskuff? Nettopp – noen eventyrlige takter som gjør sangen til et himmelsk mesterverk i popmusikkens historie.
Helt til slutt dirigerer Paul McCartney et orkester bestående av 40 strykere, og det hele lander i en E-dur akkord som lyder herfra til evigheten.
Popmusikk hadde aldri vært bedre i fortid, har aldri vært det i ettertid – og blir det neppe noen gang i framtid.
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
