Happy birthday, Sir Paul!
Hvis du har skrevet og komponert «Yesterday», "Let it Be" og «Hey Jude» - ja, da er mye gjort når du har valgt yrke som låtskriver.
I dag, 18. juni, fyller Paul McCartney 75 år. Er han den aller største i popmusikken? For meg er det ingen tvil. Ingen over, ingen ved siden.
Men lagde han ikke alle sangene sine sammen med John Lennon? Svaret er både ja og nei. Når nesten alle Beatles-sangene - de George Harrison ikke komponerte - er signert Lennon/McCartney, skyldes det en pakt John og Paul inngikk på et tidspunkt i karrieren da de forsøkte seg som låtskrivere. Kanskje kan dette være noe for oss, liksom? Om det ble!
Det er likevel aldri noen tvil om hvem som har skrevet hva. De fleste ganger kan du høre det rett og slett ved å lytte til hvem som er hovedvokalist – selv om de fantastiske to etter hvert opererte så mye sammen at det tidvis kan være vanskelig å skille de to stemmene. Faktum er nok at tospannet Lennon/McCartney var mye mer knytta til hverandre som vokalister, enn som komponister. (Jeg spurte eng ang McCartney om hvem han følte seg mest i familie med, som komponist – Irving Berlin eller Keith Richards? Svaret lød Cole Porter – og da befinner vi oss nok et stykke unna John Lennons arena.)
En av de få sangene de i praksis skrev sammen, er «Getting Better» fra Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band». Det sies at de fant på alt mens de var ute og rusla en tur i parken – kanskje var de enkelt og greit relativt fornøyd med hva de holdt på med i studio?
Historien om Paul McCartney og John Lennon i The Beatles er nærmest uvirkelig, og vil ganske sikkert ikke komme til å gjenta seg. Ikke i noen musikksjanger. I de seks åra de holdt det gående sammen som låtskrivere, lagde de nesten en sang i uka! I popmusikkens verden er dette Mozart-nivå. Her jeg står og skriver i dag, feller jeg en liten tåre når jeg hører McCartneys hyllest til sin kompis i «Here Today» fra smash hits-albumet «Tug of War» fra 1982.
 THE BEATLES: Det var tider, det! Men mannen til venstre i bildet er still going. |
Det lå heller ikke i korta at han skulle våge å starte et nytt band, att på til med kona si som keyboardist. Linda var ikke helt der, om jeg kan si det på den måten. Men det funka. Wings gjorde sin første turnè rundt omkring på universitet og høyskoler i England. De leide en buss som DDE aldri ville satt sine føtter i, og tok seg betalt gjennom å sende hatten rundt. Ett pund her, en skilling der – en ex-Beatle på tur!
Paul og Linda flytta på landet, og Wings øvde i låven. Full fyr tok det ikke før i 1973, da han kom opp med James Bond-klassikeren «Live and Let Die», den første med Roger Moore i rollen som 007. Samtidig kom «Band on the Run». Tre år seinere ble Wings-eventyret fullbyrda gjennom turnéen som resulterte i trippel-albumet «Wings Over America». Jeg så dem i København, og kommer aldri til å glemme denne konserten. Det gjør nok heller ikke min daværende arbeidsgiver, som fikk seg en overraskelse etter at jeg hadde stått i telefonkø til Danmark i to dager for å få billett.
Etter The Beatles, det bandet var historie i 1970, har Paul McCartney over 20 solo-album i sin katalog.; da regner jeg Wings som «hans» band – for sånn var det jo. Utover på ’80-tallet var han også flink til å spille ping-pong med andre storheter. Stevie Wonder, Michael Jackson og Elvis Costello har et og annet å takke Macca for, og vise versa.
Han er nok mest kjent som ballade-snekker, men han kan så mye annet. McCartney er mannen bak det mange oppfatter som «den første heavy-metal låta» - «Helter Skelter» – og i 1999 kom det reindyrka rock’n’roll albumet «Run Devil Run», med selveste David Gilmour fra Pink Floyd på gitar. Her går det unna, med en utprega rocke-vokalist i front!
Jeg har hatt gleden av å møte ham ved to-tre anledninger, sammen med en engere krets utvalgte journalister. Og en gang helt aleine. Jeg var i London i 1977, med oppdrag å skrive om megakonserten Rock Against Racism. Jeg hadde lest meg til hvor han bodde, og tenkte at det jo ikke kunne skade å ta tuben til strøket som heter St. John’s (!) Wood. Og hva fant jeg der oppe? Et pent villastrøk, der ett hus skilte seg betydelig ut – Maccas villa er malt i rosa … Uten at jeg tror naboene tenker tanken på å legge inn protest.
Jeg hadde så flaks at da jeg spaserte utafor huset hans, så kom mannen ut for å hente posten sin. Denne sjansen kunne jeg selvfølgelig ikke la gå fra meg. En kort hilsen og presentasjon, jeg opp med skriveblokk og kulepenn. Men, niks intervju.
- Vi kan gjerne slå av en prat, men jeg har ikke tid til noe intervju nå.
O, lykke! tenkte jeg. Han var akkurat så hyggelig som jeg hadde forventa, der vi sto og småpludra. Punken var på sin høyde, og ja – han hadde stor sans for det som skjedde i musikken i kjølvannet av Sex Pistols. Mannen bak «The Long and Winding Road».
Hvis du vil feire dagen med det fineste albumet han har spilt inn i dette årtusen, velger du deg «Chaos and Creation in the Backyard» fra 2005. Om du vil vite hvordan han låter live i dag, anbefaler jeg med glede møtet med ham i Telenor Arena for to år siden.
Jeg kunne godt ha skrevet ei bok om Paul McCartney, men det har mange gjort før meg.
Gratulerer med dagen, Paul McCartney!
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
