Vif-fotball Jazznytt Klassekampen Puls

Musikk
Litteratur
Politikk/samfunn
Idrett
Forsiden

Kvinnelig lesekultur?

I to uker har jeg befunnet meg i et feministisk litteraturtyranni.

Jeg leser ganske mange bøker, og liker å ha en viss oversikt. Således gikk jeg forleden til anskaffelse av Hanne Kristin Rohdes bøker om politietterforskeren Wilma Lind. Etter å ha lest «Mørke hjerter» og «Bare et barn» var det fort gjort å konstatere at det ikke blir flere bøker i denne serien på meg. Rohde er veldig flink på TV, og er en forlagssuksess; disse bøkene er solgt i 60.000 eksemplarer. Samtidig har Rohde opplevd å bli nulla av Kulturrådet.

Jeg er enig med innkjøpskomiteen. Rohde kan skrive, i den forstand at bokstavene og setningene er plassert noenlunde fornuftig etter hverandre. Men der stopper det. Språket er så platt at det er en lidelse å komme gjennom, og det blir ikke bedre av at plottet er like forutsigbart.

I en passasje handler dialogen - ufrivillig paradoksalt, selvfølgelig - om at dette vel ikke handler om en skolestil? Nettopp. Hanne Kristin Rohde skriver lange skolestiler.

Dermed sitter jeg tilbake som et stort spørsmålstegn: Denne litteraturen blir altså bestselger i Norge?

Deretter gikk jeg løs på «Arv og miljø». Vigdis Hjorths foreløpig siste roman har henta omtrent de prisene som er å hente, og da tenker jeg at det er greit å vite hva det dreier seg om. Det har noe med dannelse å gjøre.

I motsetning til Rohde, er Hjorth utvilsomt en sofistikert forfatter. Du skjønner fort at denne dama ganske sikkert fikk seks i norsk – hun burde i hvert fall fått det. Men det hjelper ikke for meg, ikke så lenge hun forteller en totalt uinteressant historie. Bergljots tanker omkring et arveoppgjør der ei hytte står i sentrum, og hennes forhold til søsknene Åsta, Astrid og Bård? Et incest-forhold til far. I couldn’t care less.

Etter hundre sider kom jeg til å tenke på gåta de fleste av oss lærer tidlig i livet – den som handler om hva det er som går og går og som aldri kommer til døra? Klokka. Akkurat som handlinga i «Arv og miljø».

Så jeg er altså på kollisjonskurs – både med dem som omfavner kiosklitteraturen til Rohde og de som deler ut Bokhandlerprisen. Et stort flertall i begge grupperinger sies å være kvinner. Tilfeldig? Ikke veit jeg.

---

|