Åttitallet - according to Ketil Bjørnstad
Han er i ferd med å skrive sitt livsverk. Og jeg blir stående å måpe. Hvordan får han dette til?
Det blir 800 sider denne gangen, når han skal gjennom ’80-tallet. Samme lengde som i bøkene om ’60- og ’70-tallet. Så har han kanskje en mal å gå etter? Jeg tror ikke det. Jeg tror det rett og slett bare blir sånn.
Det å gå gjennom et helt tiår er ingen formiddagsøvelse. Prøv sjøl, å tenke gjennom hva som har vederfart deg, for eksempel i tiåret 2000-2009. Jeg garanterer; det er ikke lite.
Mange vil spørre seg om Ketil Bjørnstads bøker om disse tiårene kan kalles romaner, som det vitterlig står på omslaget. Er det ikke like mye sakprosa? Der vi skummer gjennom de viktigste hendingene i nasjonal og internasjonal politikk? Nei, det er romaner. Fordi forfatteren vever alle fortellingene inn i sitt eget liv, hvordan han sjøl har oppfatta alt dette som skjer rundt ham. Alt han skriver om har beviselig skjedd. Men dette er Bjørnstad-guttens oppfattelse av begivenhetenes gang.
Frydefull lesning er det, når forfatteren – som eneste gjest – ankommer Kjell Bækkelunds hjem. Noe stort er på gang? Så blir det et kvarter, og en kjeks som servering! Mens det lukter ribbe, og selveste Ingerid Vardund sitter i en høylytt telefonsamtale!
Alexander Kielland-katastrofen. Melodi Grand Prix i 1980, når Ketil Bjørnstad sjøl deltar som komponist. Mens Åge Aleksandersen synger «Bjørnen sover», og Sverre Kjelsberg vinner med «Samiid Ædnan».
Denne mannen skulle altså få i oppdrag å skrive sanger, mange sanger, for Lill Lindfors – Skandinavias gjennom tidene mest omtyckte kvinne. En drøm, selvfølgelig. Bjørnstad: «Å be en nordmann skrive en hel lp for seg, når man var den mest sexy og elskede artisten i hele Norden, var nok til at managementet hennes kunne prøvd å få henne innlagt på sinnssykeasyl.»
Right you are, my friend! Men bra blei det!
Om dette er virkelighetslitteratur? Gjett om. Han skriver som regel om seg sjøl i tredjeperson – «han». Han som opplever alt dette, ofte sammen med «den andre», hun som ikke navngis, men som han skal komme til å gifte seg med. Slik jeg oppfatter det, tar han også et hardt oppgjør med Vigdis Hjorth, uten å nevne henne ved navn.
Ketil Bjørnstad er en meget høflig mann. Folk han liker, får navnet sitt på trykk. De han ikke liker, anonymiseres, for det meste. Sympatisk, indeed.
Vi skal gjennom mordet på John Lennon og Hadelandsdrapene, og samtidig bli kjent med forfatterens utrolige evne til å sløse bort penger. 450 franc i driks, bare for å komme inn på hotellet! Tidlig på ’80-tallet! Og som han etter hvert kaster bort penger på datidas moderne hightech og flotte møbler! Mens kontoen står på null, eller litt mindre enn som så. På samme tid som oppkast og spiseforstyrrelse bokstavelig talt står i veien, nærmest konstant.
Hvilken lykke, den dagen en av hans romaner antas som hovedbok i Bokklubben Nye Bøker! Inntekt lik tre årslønner!
Jeg elsker beskrivelsen av tante Svanhild; hun skulle jeg gjerne hatt som tante. Og fortellinga av omstendighetene rundt Elton Johns besøk i hovedstaden i 1981 er ubetalelig morsom. Hele den musikalske kultureliten på restaurant, på plateselskapets regning – bare for at alle skal late som om de ikke veit hvem som har ankommet. Ingen må nærme seg bordet til Elton John!
Men Ketil Bjørnstad skriver altså ikke bare om folk han liker. Det går hardt ut over litteraturkritikerne Cathrine Krøger og Ane Farsethås, men fullstendig i grøfta havner den høyt respekterte musikkskribenten Ståle Wikshåland. Kritikeren setter på trykk en anmeldelse som tilsynelatende er skrevet før konserten han skal anmelde er avholdt. Wikshåland forholder seg åpenbart til et skriv han har mottatt i forkant – og får ikke med seg at konserten er «omdirigert»! Ooops … Pinlig.
Ketil Bjørnstad befinner seg trygt til venstre i politikken, og raljerer kostelig over Barack Obama, som i fullt alvor uttalte: «Grunnen til at sanksjonene mot Russland ble innført, skyldes deres oppførsel i Ukraina. Det er viktig at USA kjemper for det grunnleggende prinsipp at store land ikke invaderer og trakasserer mindre land.»
Sa hvem? Presidenten for et land som siden andre verdenskrig har invadert små nasjoner i fleng, og spredd død og fordervelse nærmest over hele kloden.
Jeg liker kapittelet der han skriver om Jægers store roman: «Denne bok er skrevet av svin, for svin, om svin» - og kommer til å tenke på t-skjortene mine ex-kolleger i BEAT kreerte: «Av idioter, om idioter, for idioter.» Jeg bar den stolt på en konsert på Rockefeller i sin tid, og fikk kredit av mine kolleger i Nye Takter for «storsinn». Jeg redigerte jo konkurrenten PULS på den tida.
Forfatteren kjenner ubehag når Morissey i The Smiths erklærer at det eneste triste ved Brighton-bombinga er at Margareth Thatcher ikke ble drept. Enig – og jeg er også enig i at The Smiths var et sterkt overvurdert band. Lagde de egentlig noen veldig fine sanger, utenom «Girlfriend in a Coma»?
Passasjen der Lill Lindfors tar kommandoen i studio, idet hun skjeller ut musikerne i Lava og komponist Bjørnstad for ikke å ha skjønt noen verdens ting av tekstforfatter Bjørnstads tekst! Fenomenalt! Og det blir ikke mindre morsomt, når forfatteren forteller hva som skjedde da han på oppdrag ble sendt til Los Angeles for å skrive om VM-kampen i tungvekt mellom Steffen Tangstad og Michael Spinks!
Og tenke seg til; denne mannen lot seg i sin tid lokke inn i Ukeslutts studio – for å steke vafler. Uten å vite forskjell på mel og sukker. Men han likte jo kjøkkenvertinna, vår alles Ingrid Espelid Hovig, så godt …
Noe å sette fingeren på? Det er ikke så nøye at Eidsivating Lagmannsrett blir til Oslo Tingrett i Treholt-saken. Men det er faktisk litt problematisk, når det står skrevet at Gorbatsjov var den første sovjetleder som mente at «Stalin begikk feil, grove politiske feil». Det store oppgjøret med Stalin ble faktisk tatt av Nikita Khrusjtsjov, på den 20. partikongressen, i 1956. Dette veit alle som har gått ml-skolen – en bevegelse Bjørnstad var nær, men som han aldri ble medlem av. Vi – marxist-leninistene – mente faktisk at det var her den fordømte kontrarevolusjonen i Sovjet ble besegla.
Asylsøkere til Norge: Tenk at i 1986, som følge av krigen mellom Iran og Irak – så kom det hele 43 asylsøkere til Norge, bare i løpet av september måned!
Treholt-saken. Den går igjen i så godt som hele boka. Den ligger forfatteren på hjertet, for å si det forsiktig. Fortsatt. Jeg er enig, og føler konstant uro. Derfor har jeg forsøkt å gi mitt beskjedne bidrag, i form av «Det umulige pengebeviset». Denne saken må ikke gå i glemmeboka – til det er justismordet for åpenlyst.
Mens jeg leser denne romanen, hører jeg musikken forfatteren skriver om. Lill Lindfors – Edvard Grieg - Cornelis Vreeswijk – Gustav Mahler. Spesielt takker jeg for å ha fått oppfordring om å lytte til Mahler, et musikalsk univers som fram til nå har vært meg ukjent.
Så snakkes det ofte om riff i popmusikken. Riffet i «Smoke on the Water», riffet i «Satisfaction». Men riffet i «Dovregubbens hall» må da være det største riffet i musikkhistorien? Og «Solveigs sang» – dette er vel utgangspunktet, bevisst eller ubevisst, for Ketil Bjørnstads egen «Sommernatt ved fjorden»?
Berlinmuren faller. Massakren på Den himmelske fred plass i Beijing, 4. juni 1989. Og så dør katten Movitz … Likevel – alt er mulig.
KETIL BJØRNSTAD
Åttitallet – Verden som var min
Aschehoug
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.