Foto: Santiago Felipe/One Little Indian/Playground |
Dette er mye. Veldig mye. Men alt annet enn popmusikk.
Vi hadde henne på forsida av PULS allerede i 1989. Jeg husker det så godt, fordi den utgaven kom ut i november dette året. Året da Muren falt, og hvor hadde vi intervjua Björk? I Berlin.
På samme tid så jeg henne på Rockefeller, da som frontfigur i Sugarcubes. Det var faktisk ganske umulig å ikke bli forelska i henne. Hun var bare så spesiell, og mer spesiell skulle hun bli.
Det er lenge siden Sugarcubes og hennes første soloalbum, «Debut». Men det går likevel en rød tråd gjennom Björks produksjon, selv om musikken med åra har blitt adskillig mindre dansbar – for å si det forsiktig. Og det handler om langt mer enn hennes særegne røst; det er aldri vanskelig å høre hvem som synger når Björk finner veien til mikrofonen.
Den røde tråden ligger mer i viljen til å eksperimentere. Til og med da hun lagde dansemusikk med «Debut», låt dette helt annerledes – vidt forskjellig fra alt annet vi ble tilbudt.
Med «Utopia» tar hun det ut i det ekstreme, om mulig enda lenger enn med «Vulnicura» (2015). I 2017 blir det helt feil å omtale Björk som «popartist». I hvert fall i musikalsk forstand. Men popartist, i betydning pop art – der er hun dronninga.
«Utopia» inneholder strengt tatt ingen sanger, ikke i tradisjonell forstand. Om vi tøyer begrepet, kan vi kanskje si at det handler om 14 låter. Men mest dreier det seg om lydkollasjer, vakre sådanne. Björks røst i forgrunnen, hele tida - ofte i passasjer som ligger nærmere det atonale uttrykket enn pop/rock.
Masse «naturlyder», fuglekvitter. Björk er flink til stadig å dokumentere lydbildet rundt seg. Men her er også storslåtte, orkestrale akkompagnement – kanskje avbrutt av lyden av ei harpe?
Jeg tror jeg fant det rette uttrykket. Storslått. «Utopia» er et storslått, musikalsk verk. La meg kalle det ultimat samtidsmusikk. Hvis du finner et album som ligner dette blant årets utgivelser, bes du ta kontakt.
BJÖRK
Utopia
One Little Indian Limited/Welhart Limited/Playground
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.