Heldigvis - aldri ferdig med 50-tallet
Vemod er den langsomste av alle følelser.
Ingressen er ikke sugd av eget bryst. Teksten er forfatterens egen, men det er sånn jeg leser Lars Saabye Christensen. Det hviler noe trist over alt og alle – selv over en som er født med svømmebelte på. I gamle dager, kanskje den tida forfatteren beskriver, var det mange som sa at de følte lede. Vemod. Følelsen du får når du ikke helt greier å sette ord på det. Men når du er litt … trist til sinns.
Det gjør ofte vondt å lese om slike stemninger. Likevel – veldig godt.
Når dette er sagt – utgangspunktet for denne romanen er langt fra trist. Nærmest det motsatte. Einar Gerhardsen. Sjefen for generasjonen som skulle bygge nasjonen etter verdenskrigen. Selve velferdsstaten. Den vi i dag (så godt som alle) nyter godt av. En av bokas hovedpersoner er på vei til hyre på en båt. Men denne fortellinga handler om tida som ligger ti-femten år tilbake i tid. Og hva veit jeg – kanskje andre bind i trilogien handler om veldig mye, lenge før Jesper Kristoffersen endelig kommer seg til kaia i Oslo havn?
«Byens spor» er første bind i en trilogi, og jeg tar meg i å tenke: Hvor stor tillit har du til deg sjøl, til ditt eget forfatterskap, når du, etter å ha levert drøyt 400 sider, tør å binde deg og dine lesere til ytterligere to bind?
Jeg tviler så absolutt ikke på at Lars Saabye Christensen er mann til å stå ved sine løfter. For han skriver om det han kan, om det han kan aller best av alle. Han skriver om sin egen oppvekst, uten at teksten på noe vis er sjølbiografisk. «Halvbroren» og «Beatles» - handlinga foregår i samme geografi. Dette bittelille strøket på vestkanten i Oslo som kalles Fagerborg (og omegn). I ytterkant begrensa til Frogner, Bislett, (det gamle) Rikshospitalet og Ullevål sjukehus. I sentrum for det hele: Majorstua – og det er ikke mer enn et kvarters gange eller tre trikkestopp på veien mot Hotel Bristol.
Skriver ikke Lars Saabye Christensen den samme romanen, om og om igjen? Både ja og nei. Jeg kommer til å tenke på konsertmesteren i Den norske Opera, som jeg en gang hadde gleden av å intervjue. Han kunne fortelle at den feirede italieneren Vivaldi ikke komponerte 104 konserter – «han komponerte den samme konserten 104 ganger».
Dette er ikke egna som beskrivelse av Saabye Christensens forfatterskap i romanform. Det jeg vil fram til, er at grunntonen er den samme. En ganske annen grunntone enn den han finner i for eksempel beretninga om Buicken!
Ikke veit jeg om denne romansyklusen starta med at forfatteren fikk innsyn i referatene fra det lokale Røde Kors-laget på Hammersborg på ‘50-tallet, men det kan virke sånn. Nøysomhet, kan være et stikkord – og den gang var det ingen spøk å selge jakkemerker for en krone stykket, når regnskapet fortalte at de skulle selges for 50 øre. I hvert fall ikke om man stakk overskuddet i egen lomme!
«Byens spor» føles som starten på en eventyrlig generasjonsroman. Helt annerledes enn hva Jan Guillou og Ketil Bjørnstad holder på med. Men, utrolig nok, nøyaktig like relevant.
LARS SAABYE CHRISTENSEN
Byens spor
Cappelen Damm
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
