Kvinneandelen i musikkbransjen

Bør noen se på kjønnsfordelinga i det norske musikklivet? Så absolutt. Men det er lov å skjønne at 2 + 2 fortsatt er 4.

Musikkspaltist i NRK Mona B. Riise ramser opp skremmende tall i dagens Ytring. Hun tar for seg forholda rundt Grammy-prisen. Av nesten 900 nominerte de siste seks åra, er 90 prosent menn. På Billboard-toppen er 12 prosent av låtskriverne kvinner. Blant produsentene – altså de som styrer knottene i studio, og som i dag mer og mer bestemmer hvordan popmusikk skal låte – er bare to – 2 - prosent kvinner.

Mona B. Riise sier hun veit at det fins mange maktkvinner i den norske musikkbransjen, og det har hun heldigvis rett i. Men så peker hun på at bare 20 prosent av medlemmene i Gramart – utøverorganisasjonen innen (hovedsakelig) pop og rock – er kvinner. I Norsk komponistforening er kvinneandelen 15 prosent, og det er virkelig grunn til å spørre hvorfor. Kvinner er vel ikke født med dårligere komponistgener enn menn?

Denne overfladiske gjennomgangen får Mona B. Riise til å stille spørsmålet: Burde vi ikke se mer på de norske tallene? Jo, det burde vi så absolutt.

Sannheten er at kvinneandelen på festivalene som konsentrerer seg om pop og rock er sterkt økende. Ifølge Høgskolen i Lillehammer var hele 29 prosent av de som sto på scenen i 2016 kvinner. Men samme dag som statistikken fra Høgskolen i Lillehammer ble offentliggjort, kom også tall fra kulturskolene. De var ikke like oppløftende.

Ni av ti som velger fløyte som instrument er jenter! Ni av ti som velger trommer, bass eller gitar er gutter!

Da Klassekampen for et par år siden arrangerte en debattkveld om dette temaet, tillot jeg meg å tippe litt høyt. Fordi jeg sjøl musiserer en del, og ofte bruker Øvingshotellet, tippa jeg at minst 80 prosent av de som øver der er gutter. Nå tyder altså mye på at bildet er enda mørkere!

Hvis 90 prosent av de som øver for å bli flinke til å spille trommer, bass og gitar – altså et rockeband – er gutter, da er jo 50/50 på festivalscenene et helt håpløst krav. Like håpløst som å kreve at landets musikkorps skal ha halvparten gutter på fløyte.

Samfunnsmessige strukturer avgjør individuelle valg? Helt opplagt – men da er det også her ressursene må settes inn. Noen må rett og slett få de helt unge jentene til å forstå at det er morsomt og tøft å spille i rockeband. Og det er ikke farlig! Man læres ikke opp til å bli dophue når man setter seg bak et trommesett eller henger en gitar over skulderen!

Kravet om for eksempel 50 prosent jenter på scenen under sommerens festivaler er dessverre helt meningsløst. Ikke misforstå; jeg går gjerne på festival med utelukkende jenter på scenen. Vi har nok av strålende kvinnelige artister her i landet. «Problemet» er at de kvinnelige frontfigurene stort sett har med seg gutter i bandet sitt. Og det er jo ikke det spor merkelig, når vi ser på bakgrunnstallene.

Det fins unntak, som Gurls og Razika – jamfør mine anmeldelser av «Ut til de andre»og «På vei hjem».

Et unntak finner vi også i Unni Wilhelmsen, som er innleid gitarist i Di Derre. Men når hun står på scenen som solo-artist, under eget navn – da har hun gutter med seg i bandet. Sånn vil det komme til å fortone seg i mange år framover, helt til antallet jenter som orker å bruke hundrevis av timer i øvingslokalet matcher antallet gutter.

Jeg skulle ønske musikkviter Audun Molde, som foreleser om musikkbransjen på BI, kunne ta tak i dette.

Del på twitter

Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.