Vif-fotball Jazznytt Klassekampen Puls

Musikk
Litteratur
Politikk/samfunn
Idrett
Forsiden

UTØYA 22. JULI: Kaja Berntzen imponerer stort i hovedrollen som Kaja. Foto: Paradox

22. juli - nærmere helvete kommer du ikke

Hvis du kommer uberørt ut av denne kinosalen må du søke medisinsk støtte. Umiddelbart.

Erik Poppes film om tragedien som utspant seg på Utøya 22. juli 2011 er omdiskutert. Var det nødvendig å lage den? Jeg kommer til den saken. Men først dette:

Filmen er helt og holdent fri for dødpunkt av noe slag. Om vi ser bort fra de innledende opptakene av bombeattentatet mot regjeringskvartalet, varer filmen i 72 minutter. Nøyaktig like lenge som massakren på Utøya pågikk.

Vi snakker om 72 så intense minutter at det virkelig er en påkjenning å skulle skrive om dem. Vi veit hvordan det ender, så her risikerer jeg strengt tatt ikke å røpe handlinga. Når jeg bruker uttrykket «strengt tatt» er det likevel på sin plass - denne ufattelige tragedien kunne selvfølgelig blitt angrepet på tusen forskjellige vis.

Erik Poppe gjør alt riktig. Gjerningmannen, eller en slags skygge av terroristen, skimtes i to-tre sekunder. Likevel er han skremmende til stede, hele veien. Skuddene som flakker om øra på de livredde ungdommene lyder - ja, fryktelig skremmende. Pang! Pang! Pang! Men hvor kommer skuddene fra? Hvem er det som skyter? Hvor mange gjerningsmenn er det snakk om? Er det politiet som skyter?! De som skulle befinne seg i andre enden av nødnummer 112?

Historien som fortelles er dypt personlig. Mest handler det om storesøster Kaja og lillesøster Emilie. I teltet krangler de om bagateller, slik søstre gjerne gjør. Men da det smeller - da er de fra hverandre. Vi følger Kaja på flukt inn i Utøyas storsal, men hvor i helvete er Emilie?

Filmens karakterer er oppdikta, men det føles ikke sånn. Dette er virkeligheten. I rulleteksten avslutter Poppe med å si at dette er én sannhet om tragedien på Utøya, og at det kan finnes andre. Mon det. Bildene er så nære, og så sammenhengende, at det kjennes som om de er tatt opp i løpet av disse 72 minuttene.

Scenene når Kaja - mens skuddene smeller rundt henne - ringer til mamma, er på grensa til det utålelige å se på. "Mamma! De skyter på oss!" Litt lenger ut i filmen har hun søkt ly mellom vannkanten og en stupbratt fjellskrent, der hun sitter sammenkrøpet i lag med en venn hun nettopp har stifta bekjentskap med. Mens skytinga fortsatt pågår, snakker de om hva de egentlig ville med livene sine. Han tenker mest på å invitere Kaja til den beste kebab-sjappa i landet, mens hun drømmer om å bli stortingsrepresentant. Så forteller hun at hun synger i kor, og blir overtalt til å synge - bare litt, i hvert fall. Veldig lavt. "True Colors", Cyndi Lauper:

I see your true colors
And that's why I love you
So don't be afraid to let them show
Your true colors
True colors are beautiful (they're beautiful)
Like a rainbow

Det er rett og slett ikke til å bære; så hjerteskjærende vondt er det å se på.

Andrea Berntzen i hovedrollen som Kaja er tvers igjennom fantastisk. Mer troverdig er det umulig å opptre - både språklig og billedlig. Jeg tør ikke tippe hvilke type filmpriser denne fenomenale prestasjonen vil avstedkomme, men det vil bli mange - og det kan godt komme til å ende i det aller gjeveste. Her er det bare å gjøre klar finstasen, gjerne den i svart. Det samme er tilfelle for regissør Poppe, og ikke minst fotograf Martin Otterbech.

Måtte vi få denne filmen? Ja. Kom den for tidlig? Nei. Vi skal huske at den aller beste Vietnam-filmen, «Hjortejegeren», kom så tidlig som i 1978 - knapt tre år etter at krigen var over. Det er ikke fornuftig å sammenligne tragediene, men i Vietnam mista 50.000 amerikanere livet. Et traume som vil forfølge USA i generasjoner, og noen av hendelsene kan faktisk sammenlignes med Utøya. Stikkord My Lay, massakren som fant sted 16. mars 1968, og som beskrives slik på Wikipedia:

«Totalt ble mellom 347 og 504 mennesker, hovedsakelig eldre, kvinner og barn, drept av de amerikanske styrkene. Mange ble i tillegg torturert og voldtatt.»

Det har nå gått sju år siden massakren på Utøya, og tida var nå inne. Vi som bor i dette forblåste landet kan puste letta ut over det faktum at det var nettopp Erik Poppe som tok styringa.

Får vi nå en ny debatt om alt som skjedde i forkant av klokka 15.17, fredag 22. juli 2011 - da regjeringskvartalet ble sprengt i filler? Ja, det gjør vi - og også den debatten er helt nødvendig. Gjørv-kommisjonen har slått fast at bombeattentatet kunne vært unngått, dersom alle de ansvarlige hadde gjort jobben sin. Bildene av beredskapstroppen i en overbefolka og synkende gummibåt i farvannet rundt Utøya er enkelt og greit ikke til å bære. Men verst av alt - den gule postit-lappen. Den lå på pulten til ansvarshavende, i 20 minutter før vedkommende fant grunn til å titte på den. Innhold: Registreringsnummeret på bilen Anders Behring Breivik kjørte i på vei til Utøya.

I motsatt retning av Breiviks rute til Utøya kom faktisk flere politibiler. Gjerningsmannen og politietaten møttes på veien, uten at politiet visste hvem de møtte. Helt unødvendig, fullstendig meningsløst og ditto uforståelig; massakren kunne vært unngått. Om registreringsnummeret på Breiviks bil var blitt sendt til de aktuelle patruljene, ville terroristen kunne vært stoppa - på vei til Utøya. Jeg tør ikke tenke hva jeg ville ha foretatt meg, om jeg var mor eller far til en av de 69 som ble drept der ute.

Filmen har premiere i Norge 9. mars.

UTØYA 22. JULI

Regi: Erik Poppe

Nordisk Film

---

|