Vif-fotball Jazznytt Klassekampen Puls

Musikk
Litteratur
Politikk/samfunn
Idrett
Forsiden

Oppsiktsvekkende - et helt liv i tåka

Det er faktisk merkelig at Mikael Persbrandt husker noen verdens ting.

Nordmenn flest kjenner ham bare som Gunvald – den arrogante og hardtslående politimannen i «Beck». Klysa av en polis som aldri går av veien for å bryte alle regler som gjelder og går for en samvittighetsfull politimann. Gunvald ville ikke vært på jobb én dag, om han hadde hatt «Saga Norén Länskrim Malmö» som partner.

Problemet for skuespilleren Mikael Persbrandt er at han har oppført seg enda mer avskyelig i privatlivet. Men han skal ha for at han sjøl bretter sitt miserable liv ut i bokform.

I en bisetning påstår han at han har hatt et slags grep om eget liv; at han har hatt uker og måneder da han ikke har vært i tåka. På sett og vis står påstanden til troende, for det er et faktum at han stort sett har skjøtta jobben sin. Mannen har vært stjerne på Sveriges største teaterscener, og spilt i en lang rekke filmer – ved siden av å være Gunvald. Ja, sannheten er - om vi skal tro ham, og det er virkelig ingen grunn til ikke å gjøre det – at Gunvald aldri har spilt mer enn en birolle i hans liv.

Mest kanskje, som inngang til å bli en skikkelig riking? Dette skulle jeg ha likt å lese mer om. Vi skjønner at han er i stand til å kjøpe hus her og der, og dra nøyaktig hvor han vil hen her i verden. Men vi får aldri vite hvordan rikdommen kom til å endre hans liv. Det virker som om millionene renner inn på konto, nærmest uten at han som disponerer kontoen legger merke til det. Men kanskje han ikke registrerer det? For han er i konstant tåke. Fyll og kokain. Tonnevis av brudar. Utendørs som innendørs, i garderoben.

Så ille er det, at han havner i tåka – også når han er på oppdrag for Unicef. Hvilken ambassadør! Horer og fyll og fanteri, nedsnødd. Ustanselig. Notorisk utro. Hvordan Maria Bonnevie og Sanna Lundell har holdt ut med denne gangsteren er på grensa til umulig å forstå. Likevel - han må jo ha et eller annet, innerst inne, som gjør det mulig å elske ham. Men den som skal tilgi ham, gang etter gang, må virkelig ha tålmodighetens nådegave.

Persbrandt forteller forresten at hans svigerfar Ulf Lundell i hans påsyn drakk seg snydens i 2005, et par tiår etter at Lundell ifølge eget utsagn har vært konsekvent tørrlagt. Pent gjort? Nope. Det heter seg jo at eplet ikke havner langt fra stammen, men i dette tilfellet er det nok sånn at svigerfar og svigersønn har en del ting til felles.

Er boka god? Ja, det er den. Det er muligens feil å si at den er underholdende, men jeg velger den karakteristikken. Oppi all galskapen, forteller Persbrandt en historie som nesten ikke er til å tro. Og det utrolige kan fort bli underholdende. Ganske spesielt når vi blir fortalt at dette virkelig er den hele og fulle sannhet. Men altså – opplevd i tåka.

Han påstår at han er nykter nå. La oss håpe det er sant – ikke minst med tanke på hans nærmeste omgivelser.

CARL-JOHAN VALLGREN
Mikael Persbrandt
Sånn jeg husker det
Gyldendal

---

|