En liten guide til ny indie-rock
Den er ikke over alt i media for tida. Men indie-rocken lever i beste velgående.
Joda, jeg har skrevet dette før. Men nettopp fordi denne musikken så ofte forsvinner i electronica-vrimmelen er det på sin plass å veilede folket en smule.
Vi går i gang med Car Seat Headrest. Bandets hovedfigur, Will Toledo, komponerte disse sangene langt tilbake i 2011. Da ga han dem ut digitalt etter å ha spilt dem inn på enkleste vis – via sin iPad.
Det dreier seg om et konseptalbum som svinger rundt et ungdommelig, homofilt forhold. 2011-utgaven var som du skjønner veldig lo-fi, men nå har Toledo med seg fullt rockeband. Det låter glimrende. Sjøl vil han ikke bruke indie-etikken, men det er bare tull. Om dette ikke er indie-rock, er ingen ting indie-rock.
Herlig, variert og oppfinnsom låtskriving. I slektskap med? Eels.
CAR SEAT HEADREST
Twin Fantasy
Matador
Yo La Tengo er å betrakte som veteraner i bransjen. De albumdebuterte i 1986, og har alltid likt å bli sammenligna med Velvet Underground. Oppskrift? Miks av støyende gitarer og gode melodier. I 2000 gjorde de tre giger som backing-band for Ray Davies – og The Kinks var vel egentlig for et indie-pop band å regne den gang da på ’60-tallet?
Yo La Tengo anno 2018 har dempa volumet betraktelig, men skriver låter på samme vis. De er definitivt ikke på jakt etter hits, og mange vil nok finne dette albumet vanskelig tilgjengelig. Det er tilfelle bare ved første lytting, for ingen av disse sangene er «vanskelige». De låter bare veldig annerledes enn det aller meste du hører. Veldig Yo La Tengo. Mye instrumentalmusikk. Og da er det meste på plass, hørt med indie-ører.
YO LA TENGO
There’s a Riot Going On
Matador
The Breeders fikk sitt store gjennombrudd i 1993, og for første gang siden «Last Splash» har de gått i studio med samme besetning: Kim Deal (gitar, vokal, keyboards), Kelley Deal (gitar), Jospehine Wiggs (bass), Jim MacPherson (trommer). Trekvart jenteband, altså.
Kim Deal var opprinnelig med i The Pixies da ’80-tall bikka ’90-tall, og det høres. Den samme tørre gitarlyden. De bråker ikke veldig mye, om enn en smule mer enn Yo La Tengo. Langt mer aggressivt anlagt. Og soundet er deilig ustrigla – sånn som Kygo og Phil Collins ville betrakta som «ikke-produsert».
Noen musikalske vink til de som ikke befinner seg i indie-klanen? Nix – selv om «Dawn – Making an Effort» er noe så sjelden kost som en nærmest stillestående ballade. Storveis – det er nesten så tankene går til Pink Floyd. Men for all del – ikke mer «pop» enn at blodfansen henger godt med.
THE BREEDERS
All Nerve
4AD
Medborgarbandet er inspirert av New York-bandet The Citizens Band, et orkester som ble kjent da de oppfordra folk til å bruke stemmeretten under presidentvalget i USA i 2008. Medborgarbandet har lagd en to og en halv times teaterforestilling som har fått tittelen «Vinnaren tar allt». De hadde premiere i Malmö i mars, og i begynnelsen av mai flytter ensemblet til den store scenen på Göteborgs Stadsteater.
I en slags tiltredelseserklæring heter det: «Medborgarbandet är en rörelse som vill få igång samtalet om demokrati, medborgarskap och vikten av att bry sig om samhället. Allt syftar till att uppnå engagemang och deltagande. Vi hoppas att ni vill vara med!» Høres nesten ut som gjenoppstandelsen av legendariske Fria Pro Teatern fra ’70-tallet. Eller Tramteatret.
Den mest kjente artisten – i hvert fall utafor Sverige - er Nina Persson, vokalisten i The Cardigans. Dette er noe helt annet. Pop på en måte, men langt utafor den brede landevei. Det nærmest de kommer «vanlig» indie-pop er «Ligg lågt».
Helt annerledes enn alle banda jeg har beskrevet i starten av denne artikkelen. Men altså – indie. I retning Freddie Wadling & Fläskkvartetten. Oppsiktsvekkende bra.
MEDBORGARBANDET
Medborgarbandet
Adrian Recordings
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
