Politi! Politi!
Realismen befinner seg lysår unna. Men Jo Nesbø kommer seg unna med det aller meste.
Så langt i påsken har jeg lest noe som til forveksling ligner språk og innhold i Jo Nesbøs «Macbeth»:
«De visste ingenting om hva som skulle hende før våpnene ble løftet mot dem. De revolusjonære som utgjorde eksekusjonspeletongen var amatører, noen av dem var fulle. Skuddene rammet familien vilkårlig, gulvet ble fullt av blod, luften tett av røyk, det må ha vært skrik og smell og forvirring, flere av familiemedlemmene lå blødende men i live på gulvet før de ble endelig avrettet med skudd gjennom hodet eller stukket i hjel med bajonetter. Likene ble så fraktet ut av byen, ansiktene forsøkt gjort ugjenkjennelige med syre før de ble kastet ned i en gruvesjakt.»
Forfatter? Karl Ove Knausgård. Sitatet er henta fra en reiseskildring Knausgård gjorde på oppdrag fra New York Times i anledning 100 årsjubileet for Oktoberrevolusjonen i Russland, i norsk oversettelse gjengitt i Klassekampen. Det som skildres er den blodige avrettinga av tsarfamilien.
Jo Nesbø har også skrevet på oppdrag. Eller – han har blitt oppfordra av det britiske forlaget Hogart til å skrive sin versjon av William Shakespeares «Macbeth». Skuespillet ble første gang utgitt i 1623, og mitt kjennskap til stykket begrenser seg til et kort sammendrag på Wikipedia. Av dette kan jeg slutte at Nesbø har holdt seg til persongalleriet i originalen – og da snakker jeg om hovedpersonenes navn. Om skuespillet var like blodig som den norske romanen, må rengjøringspersonalet på teateret i London hatt en stri tørn hver kveld.
Handlinga er lagt til liten by i Skottland på ’70-tallet. Avindustrialiseringa er i gang, og alt som følger i dens kjølvann. Arbeidsledighet med påfølgende fattigdom, og som med nødvendighet – raskt eskalerende rusmisbruk.
Det spesielle i denne oppdikta byen, er at narkotikamisbruket strekker seg helt inn i den innerste kjerne av byens politikorps. Vi får aldri innblikk i livene til de brede lag av befolkninga, men teksten tyder på at hele byen er neddopa.
Byens politikorps er oppdratt i bibelske termer: «Troskap. Brorskap. Døpes i ild. Forenes i blod.» Sjefen, eller han som etter hvert blir sjefen, Macbeth, er noe så sjeldent som en mann «av folket, for folket, med folket». Som ex-narkoman ligger det i korta at han sprekker. Snart er han tilbake på «brygg» - så mye kokain at nesa blør. Dermed er sprøyter neste stoppested.
Macbeth ser det som sin oppgave å «rydde opp» i byen, og går hensynsløst til verks mot de lokale motorsykkelgjengene som livnærer seg av dopsalg. I løpet av kort tid endrer kamphandlingene karakter til like mye å handle om krig innad i politiet som krig mot langerne – og den interne krigen er om mulig enda mer nådeløs. Det er ikke mulig å stole på noen, og ingen spares i væpna oppgjør. De rivaliserende grupperingene innad i politiet er bevæpna med pansrede biler, automatvåpen, rullende tog og brannbiler. Militært? Ja, når enden er nær spruter det ild fra mitraljøser!
Fullstendig urealistisk i en by i Europa mot slutten av det 20. århundre? Selvfølgelig. Tilstandene som beskrives får livet i Brasils favelaer – slik det for eksempel er skildra i Eirik Husby Sæthers «Lobotomisten og «Heksedoktoren» - til å fortone seg som dagliglivet på Hamar.
Det er heller ikke spesielt troverdig at politimesteren uten å bli oppdaga kan oppsøke langermiljøene i personlig ærend, alt mens det totale kaos råder og politifolk drepes som fluer. Alt handler om svik, og heller ikke den fjerde statsmakt slipper unna. Den som skal holde orden på antall mord må holde notatboka klar.
Er det god litteratur? Ja, i betydninga godt skrevet. Er det skummel lesning? Nei. Spennende? Ganske. Underholdende? Så absolutt!
JO NESBØ
Macbeth
Aschehoug
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
