Hva kom ut av 1968?
1968 – mytenes år framfor noe annet. Er årstallet verdt enda ei bok?
Svaret må være et ubetinga ja, og noe må det jo være ved 1968 når selveste Jan Guillou vier et helt bind i sin storslåtte hundreårskrønike nettopp til året 1968.
Journalistparet Joar Hoel Larsen og Eva Bratholm er langt unna romanformen. De oppfører seg som de erfarne journalistene de er, og holder seg til historiske fakta. De har begge lang fartstid innen nyhetsjournalistikken, men nå skrier de historie. Denne boka er altså et tilbakeblikk, og inneholder ikke en eneste nyhet, verken stor eller liten.
Jo, forresten – en liten en! Det skyldes helt sikkert min manglende historiekunnskap, men jeg var ikke kjent med at den tsjekkoslovakiske turneren Vera Caslavska demonstrerte mot okkupantmakta Sovjetunionen, på seierspallen, samme år som Black Panther sto på toppen av pallen etter 200-meter’n under Mexico-OL i 1968!
Jeg skjønner ikke helt hvorfor Jaqueline Kennedys bryllup med Aristoteles Onassis har en plass i denne boka, selv om det fant sted i 1968. På samme vis framstår et tidlig vedtak om utbygging av Alta-vassdraget som temmelig perifert, selv om det også fant sted i 1968. Ellers vandrer forfatterne rutinert gjennom de store hendelsene.
Vietnamkrigen, kuppet i Hellas, invasjonen i Tsjekkoslovakia, hippie-bevegelsen i California, den gryende norske EEC-kampen - og selvfølgelig Paris 1968: Selve symbolet på det vi i Vesten kaller «1968». Til Norge kom ikke 1968 før to-tre år seinere, men det var lett å kjenne igjen grunntonen. Kanskje først og fremst dette; det viste seg mulig å forene radikale studenters krav med en arbeiderklasse i kamp.
Paris sto i flammer i flere uker. Brente biler. Tåregass. Barrikader i gatene. Universitetene var okkupert. I noen timer var presidenten faktisk reist utenlands, for å søke råd hos gamle venner i Baden Baden i Tyskland. Om noen hadde grepet dagen og timen, lå alt til rette for et klassisk statskupp!
Men hva kom ut av alt dette? Noen måneder etter mai-opprøret, stemte flertallet av franskmenn nok en gang på gamle general de Gaulle. I San Francisco ble hippie-bevegelsen bokstavelig talt spylt ned i en kloakk av dop. Det var sikkert mye gøy med LSD, men turn on, tune in and drop out? Vel, det funka ikke. Det er liksom noen som må jobbe her i verden også, noen som må skape verdier. Bare spør jernbanearbeiderne i Frankrike, som 50 år etter mai-opprøret nok en gang står på barrikadene. Noen av dem vil nok spørre seg – hvor er studentene?
Dårligst grep om begivenhetene har Hoel Larsen og Bratholm når det kommer til musikken. Jeg er ikke helt sikker på at John Lennon og Paul McCartney hadde beat-poetene i tankene da de valgte seg navnet The Beatles. Men dette er jeg veldig sikker på: Når det står i boka at vokalisten i The Doors døde i juli 1970, så er det faktisk feil. Jim Morrison døde i Paris (!), 3. juli, 1971.
Det er også smått irriterende at det her og der i teksten heter «jeg», mens det ikke framgår hvem av forfatterne som skriver. Men dette er pirk.
I det store og hele har Eva Bratholm og Joar Hoel Larsen skrevet ei meget leseverdig bok. God historieskriving for alle som er for unge til å ha bivånt hendelsene i 1968 med egne øyne, mens den også vil vekke gode minner for dem som «var med», altså de som tidlig på ’70-tallet ble våre egne «68-ere» - SV’ere, anarkister, m-l’ere. De utgjorde, som i Paris og i California, aldri noe flertall – sannheten er strengt tatt den stikk motsatte. Men gudene skal vite at de gjorde en god del ut av seg.
EVA BRATHOLM og JOAR HOEL LARSEN
1968 – Året da kjærligheten blomstret og verden sto i brann
Font
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.