The ultimate mix: Wagner & Dimmu Borgir
Ekstrem forvandling? Egentlig ikke. Men Dimmu Borgir tar’n helt ut.
Sjangerblanding er vanligvis kult, og Dimmu Borgir har doktorgrad i bransjen. Det er ikke selvsagt at et svartmetall-band skal søke samarbeid med Kringkastingsorkesteret (KORK). Det gjorde de i 2010 («Abrahadabra»), og snart et tiår i ettertid fortsetter de i samme spor.
Mye mer enn som så – og dette har de også gjort tidligere: De menger seg med store kor, og da mener jeg ikke «kor» som når jazzmusikerne snakker om en solo. Nei – digre sangkor! Dimmu Borgir anno 2018 er det nærmeste man kommer en total miks av svartmetall og operakomponisten Richard Wagner (1813-1883).
Bandet får meg til å huske tilbake på Fartein Valens (1887-1952) betraktninger om «moderne» popmusikk mot slutten av sitt liv: «Men det er jo bare marsjer!» Dimmu Borgir spiller ofte marsjer, selv om de like ofte går dobbelt så fort som en vanlig gardist vil foretrekke.
Storslått musikk? Så avgjort. Her er ikke et hårstrå tilfeldig anlagt, for å låne et uttrykk fra en annen kunstart. Inkludert quadruppel-doble basstrommer. Og den som leiter etter spor av progrock a la Genesis tidlig ’70-tall behøver ikke å gå med lommelykt veldig lenge. I så måte er Dimmu Borgir i godt selskap med Ihsahn, som er aktuelle med det glitrende albumet «Ámr».
De skal selvfølgelig turnere – og her er det bare å rydde plass mellom stolsetene i Den norske opera.
DIMMU BORGIR
Eonian
Nuclear Blast
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
