Vif-fotball Jazznytt Klassekampen Puls

Musikk
Litteratur
Politikk/samfunn
Idrett
Forsiden

Kan redningen ligge i 88 tangenter?

Hvor dypt kan man synke? Hvor mye kan man tåle? Og likevel flyte til overflata?

Dette er ei vond bok å lese, og forlaget gjør rett i å henvise til Hjelpetelefonen og Kirkens SOS for lesere som måtte ha behov for hjelp og støtte.

James Rhodes er verdenskjent som klassisk pianist. Hvor god han er som utøver, ligger utafor mitt mandat å bedømme. Men at han kan skrive, det kan jeg underskrive på.

Alle kapitlene åpnes med henvisning til et klassisk pianostykke, og jeg har underveis gjort mitt beste for å følge forfatterens utvalgte. Og ja, jeg tror flere enn undertegnede vil ha godt av en visitt i det klassiske pianorepertoaret. Men denne boka handler definitivt ikke først og fremst om det musikalske, selv om det skal sies at det er nyttig å vite hva transponering eller akkordprogresjon er.

James Rhodes ble misbrukt som guttunge. Og det noe alvorlig, fra han var fem til han var elleve. Han går dypt inn i materien, om jeg kan formulere det på den måten. Hvordan lærer en sjuåring seg å svelge? Hvor vondt er det å bli penetrert helt der bak? Gang etter gang, hver dag man går på skolen?

Rhodes går detaljert til verks, og er det rart livet så langt – han ble født i 1975 – har bydd på utfordringer? Jeg håper du flirer litt av dette moteordet «utfordringer» - som for tida blir brukt i tide og utide, helst det siste – for her snakker vi alvor. Livet har fortont seg særdeles problematisk, for en ung mann som likevel har tatt for seg – pult rundt, som det heter på russespråket. Og blitt narkoman.

Han har inngått to relativt langvarige forhold, hvorav det andre fortsatt er i bevegelse. Men i det store og hele handler det om musikken. Hvis James Rhodes ikke hadde hatt musikken, ville livet for lengst vært et avslutta kapittel. Han lever og ånder for den klassiske musikken, men hater det klassiske establishmentet! Virkelig – hater! Han har starta sitt eget plateselskap, og vil – slik jeg oppfatter det – behandle den klassiske musikken som moderne kunst. Som rock eller jazz. Han vil opptre i olabukse og t-skjorte, og vil at publikum skal kle seg nøyaktig som det måtte passe. Smoking? Gjerne det, men like gjerne skinnjakke og myggjagere.

Om James Rhodes kan være en fare for seg sjøl og sin egen karriere? Så avgjort. Men han har, som du vel har forstått, vært ute en vinternatt før. Han minner meg i ett og alt om min gode venn Bjørnar Andresen – bassisten som hadde en million liv i norsk jazz, før det gikk som det måtte gå.

Boka arter seg som en roman, men er altså en sjølbiografi.

JAMES RHODES
Instrumental
Bazar

---

|