Vif-fotball Jazznytt Klassekampen Puls

Musikk
Litteratur
Politikk/samfunn
Idrett
Forsiden

Isle of Calf!

Kalvøyafestivalen har fått sin historiebok.

Historia om Kalvøyafestivalen er et eventyr – «alle norske festivalers mor». Men det er også beretninga om evige konflikter i ledelsen, eksemplifisert ved fiaskoen med å lage musikkavis via Decibel Forlag: «Paul legger all skyld for bladfiaskoen på Sten, mens Sten mener Paul er ynkelig når han distanserer seg fra ansvaret på denne måten.»

Paul og Sten er Paul Karlsen og Sten Randers Fredriksen, grunnleggerne av festivalen. De krangla underveis, og slik jeg forstår det krangler de fortsatt – nå om festivalens ettermæle. Mer presist, om festivalledelsens ettermæle.

Sten forsvant til studier i USA midt på ’70-tallet, men fram mot endelig avslutning i 1997 greide Paul å legge seg ut og kvitte seg med sentrale medarbeidere som storebror Helge, Alex Dombek og Erik Lindbom – og noen flere. Det endte i noe så håpløst som at to forskjellige Kalvøya-grupperinger søkte Bærum kommune om å få arrangere festivalen. Samtidig ville den ene fraksjonen selge festivalen til Gunnar Eide AS, i dag Live Nation. Sten Fredriksen skulle seinere starte Norwegian Wood sammen med Jørgen Roll, nåværende sjef i Oslo konserthus.

Paul var tidvis sjef i Bærum Høyre mens han leverte inn sine søknader, uten at noen beskylder ham for ureint trav i den sammenheng. Men at han kunne være en temmelig enerådig sjef, en fyr som alltid ville sole seg i glansen, og som ikke sparte seg for å skyve potensielle oppkomlinger ut i kulda – det kan det herske liten tvil om.

Leif Gjerstad – musikkjournalist siden tidenes morgen, hovedsakelig gjennom sitt virke i Dagbladet og NTB – har skrevet ei veldig god bok om Kalvøyafestivalen. Via suksess og katastrofe varte det evig vandrende kaoset faktisk i 28 år fra oppstarten i 1971. Samme år debuterte Roskilde – og alt skjedde i kjølvannet av Monterey Pop Festival, Woodstock, Newport, Isle of Wight, The Human Be-in i San Francisco, skandalefestivalen i Altamont, der Hells Angels – innleid som vaktkorps – drepte en tilskuer.

Summer of Love? Ja, men alt var altså ikke fryd og gammen. Sånn sett ble Kalvøyafestivalens historie et speilbilde av sine forløperes historie. Det er ikke bare bare å arrangere rockefestival!

Dette gir meg anledning til å skrive noen ord om ei bok som dessverre har gått litt i glemmeboka. I 2015 kom «Hamarfestivalen 1981 – mot rus» . Den er ført i pennen av Erland Bekkelund, og også den utgitt på Absolutt forlag. Det var den gang alt fulgte Murphys lov – der noe kan gå galt, der går det galt. Været, innkvarteringa, skjenkebevillinga, billettsalget, nachspielet, campen, kontakten med politiet – kort sagt; alt som kan kalles infrastruktur i en festival.

Det ble festival, men det ble med det ene året. De små musikalske biografiene om artistene som opptrådte er venstrehåndsarbeid, men i det store og hele er det grunn til å tro at boka gir et troverdig bilde av en festival i evig kaos. Som sagt – det er ikke bare bare å arrangere rockefestival!

Et eksempe fra Kalvøya: Da a-ha ble hyra til festivalen i 1988, stilte de så store krav til scene-fasiliteter at de endte opp med å betale hele ballet sjøl. Samtidig trua brannsjefen i Bærum med å avlyse festivalen på grunn av knusktørt gress! Men – a-ha kom, og vant – og skal ha for at de i samme slengen ga Bellona landets første el-bil i presang.

Du får lese at Ruphus på kjipt vis nekta å låne ut sin backline (noe de angra på i ettertid), og om den gang Prudence dytta selveste Junipher Greene ned fra den norske rocke-tronen, og du får lese om managementet til Tracy Chapman – som i 1989 krevde at gressletta skulle tømmes før lydprøve, en lydprøve som skulle foregå med én vokalist og én akustisk gitar … Du kan også lese at en viss Geir Selvik i Bergens Arbeiderblad beskyldte Bob Dylan for å ha vært dritings på scenen i 1991. Jeg var dessverre ikke til stede, men i dag har Selvik tatt Malthe-Sørensen til etternavn, og er tiltalt for millionsvindel i arbeidet med Treholtsaken. Det meste tyder på at Bob Dylan kan ta dette easy.

Noen små, og et par veldig store skjønnhetsfeil ved denne boka. Her er veldig få trykkfeil, og jeg kan leve med at utgivelsesåret for U2s «War» et sted er oppgitt til 1993 istedenfor 1983. Verre er det at Eric Claptons klassiker «Wonderful Tonight» er blitt til «Lonely Tonight» .

Sånne småting blekner imidlertid mot innsigelsene i anledning illustrasjonene i boka, som dessverre er en komplett katastrofe. I et gjennomillustrert verk på 350 sider fins faktisk bare ett godt bilde – det av Per Vestaby på side 209. Jeg skjønner at det kan ha vært lite å velge i fra de første åra, da Asker og Bærum Budstikke vel var hovedleverandør. Men PULS og Nye takter så dagens lys i 1978. Det var liv i begge organene helt til nedleggelsen av festivalen, og begge avisene var godt forspent med landets aller beste rocke-fotografer. Midt på ’80-tallet kom også BEAT, som ganske sikkert også sitter på et solid fotoarkiv.

Illustrasjonene skjemmes videre av at diverse kontrakter er avbilda i så lite format at det er umulig å lese hva som står i dem. Her gjengis også faksimiler av mange avisutklipp, uten at det står hvilken avis det er henta - ikke før i en index helt bakerst i boka. Det er ikke sånn folk flest leser bøker. Med svært enkle grep, gjennom fyldige billedtekster, ville dette gjort det historiske mye enklere å forholde seg til – og gitt boka mye stiligere layout.

Men alt i alt har dette blitt ei bok som er denne stolte festivalen verdig. Isle of Calf! Feilskjær som Smokie og Dr. Hook har stått på toppen av plakaten, men Kalvøya ga oss også Peter Gabriel, Frank Zappa, Åge Aleksandersen, DumDum Boys, Chicago, Can Can, Ketil Bjørnstad, Van Morrison, U2 og Neil Young!

LEIF GJERSTAD
Kalvøyafestivalen
Absolutt forlag

---

|