90-tallet - med skjønnhetsfeil
Jeg elsker Ketil Bjørnstads bøker om sitt liv. Han skriver våre liv. Alle vi som er hans samtidige.
Jeg hører noen si at dette begynner å bli vel navlebeskuende. Jeg er uenig. Når du eksplisitt skriver under tittelen «Verden som var min» - vel, da må det meste naturlig nok dreie seg om forfatteren og hans liv. Likevel skjønner jeg innvendinga. Fordi det personlige tidvis kan virke i overkant påtrengende; jeg behøver ikke å vite romnummeret på hotellet han har overnatta i.
Etter at Ketil Bjørnstad i 1991 måtte ta opp et lån på 700.000 i forlaget – den gang veldig mye penger! – har han stort sett levd på første klasse. Han farter fra Asia til Paris til ferie på Mauritius. Han spiser middag og lunsj på luksusrestauranter, gjerne sammen med sine mange kunstnervenner. Ofte i forbindelse med en eller annen bokmesse - der han strengt tatt ikke føler seg helt hjemme, og der alle tråkker på alkohol-gasspedalen (en tjeneste han definitivt ikke har behov for). Hele verden har vært hans tumleplass gjennom hele ’90-tallet. Ikke akkurat «Sult».
Dette – ’90-tallet - er ikke mer enn to tiår siden, og det slår meg hvor mye jeg så godt som har glemt. Salman Rushdie og skuddene mot William Nygaard; Lynnie Treekrems «no ska vi færra til Mexico»; Riksbanken i Sverige som satte opp dagslånsrenta til 500 prosent; den fantastiske viljen som lå bak Dollies «Which Witch» i London; Norges Cykleforbund som gikk 12 millioner i underskudd etter sykkel-VM i 1993 (nesten et kvart århundre før økonomi-katastrofen i Bergen 2017); nesten-statskuppet i Russland.
Jeg gremmes når jeg gjenopplever det smått utrolige, da statsadvokat Lasse Qvigstad i fullt alvor mente at Per Kristian Liland – etter at han var frifunnet – i erstatningsspørsmålet skulle trekkes for kost og losji den justismyrdede hadde hatt i fengselet! Retten satte heldigvis foten ned for Qvigstads skjendige forlangende.
Jeg morer meg likeledes over historien omkring et jubileum i VG, der forfatteren er invitert som ektemann til C. – en kvinne som bekler mange posisjoner i Schibstedkonsernet, selv om hun i all hovedsak passer sitt virke som journalist. Bjørnstad havner på bord med statsminister Gro Harlem Brundtland. Konversasjonen får en noe trang åpning, idet forfatteren på klønete vis gir kompliment i retning statsministerens kjole. «Så hyggelig», sier Gro. «Jeg har kjøpt den på salg. Og du? Hva var det du het? Hva gjør du her, egentlig? Hva er det du driver med igjen?»
Dette er virkelig et speilbilde av seansen da Miles Davis endelig ble bedt på hagefest i Det hvite hus. En kvinne ville konversere, og åpna med å spørre hva Miles gjorde i dette celebre selskap? Mr. Davis: «I’ve revolutionized music five times. What do you do here?»
So far, so good. Men et par faktafeil er skjemmende. Det er ikke så viktig at Bjørnstad skriver at Arne Treholt fikk 21 års fengsel, når han vitterlig fikk 20 år. Dette er likevel ikke helt uten betydning, all den stund vesentlige deler av «90-tallet» handler om Treholt-saken. Da bør sånne ting være på stell. Helt galt av sted går det imidlertid når Bjørnstad omtaler den danske advokaten og politikeren Ole Krarup (1935-2017).
Krarup, vanligvis omtalt som en «glødende marxist», involverte seg i Treholt-saken. Han starta sin politiske karriere i SF, seinere Venstresocialisterne (norske SV), og endte sitt virke i Enhedslisten – Danmarks svar på Rødt. Men i denne boka plasseres han i Dansk Folkeparti! Et sterkt innvandringskritisk parti som tidvis ligger langt til høyre for Fremskrittspartiet!
Nok et problematisk tema: Jeg ser fram til polemikken Thorvald Steen har innleda. Bjørnstad er nemlig flau over at han og hans kolleger i Den norske forfatterforening ikke foretok seg noen verdens ting i forbindelse med skuddene mot William Nygaard og Ayatollah Khomeinis fatwa i anledning Salman Rushdies «Sataniske vers». I Dagsavisen 18. august klynger forfatterforeningas daværende leder Ketil Bjørnstad temmelig hardhendt inn i vantet, så dette kan bli en interessant debatt.
Bjørnstad medgir at han har et intet-forhold til Guns ‘n Roses, Nirvana, Pearl Jam og DumDum Boys. Mange vil mene dette er mangel på dannelse. Jeg har imidlertid en følelse av at Ketil Bjørnstad vil mene at det å ikke ha et forhold til Franz Schubert, Stein Mehren og Edvard Munch er mangel på dannelse, men at så ikke er tilfelle med manglende interesse for 90-tallets største rockeband. Dette er noe jeg antar, for jeg veit ikke. Men det må være lov å anta; Ketil Bjørnstad antar ganske mye i løpet av disse bort i mot 800 sidene.
Skildringa av Ulrika Maiers fatale fall i utforløypa i 1994 er gripende, mens den morsomste passasjen er fortellinga om da Hi-Fi-fantasten Erling Neby og plateselsdirektøren Audun Tylden besøkte forfatteren i Paris. De hadde for vane å spise middag en gang i kvartalet, og herrene Neby og Tylden mente tradisjonen ikke kunne fravikes av noe så ordinært som at Bjørnstad befant seg i Paris.
Som den høflige mannen Bjørnstad er, har han bestilt bord på en proper restaurant. Men – siver ikke en mystisk lukt ut av …? Audun Tylden har tatt med seg ei bøtte med norske fiskeboller, og noen kilo hvalbiff!
Audun Tylden (1948-2011)– som samla på ølflasker, nummer-1-singler på Billboard, bussruter i hele Norge, og flyplasser i USA (blant annet). Det er slett ikke overraskende å høre at han stilte med medbrakt på en femstjerners restaurant i Paris.
NATO bomba Jugoslavia i fillebiter i 1999. Uten FN-vedtak. Norge var aktiv deltaker i krigføringa med sine F-16 jagerfly. 28.000 bomber, mot slutten 300 bombetokt hver dag. Høsten 2018 skal 40.000 NATO-soldater øve på norsk jord, og jeg gir siste ord til Ketil Bjørnstad:
«NATO er ikke lenger en forsvarsallianse, men en aggressiv part, i kamp om verdensherredømme.»
KETIL BJØRNSTAD
Nitti-tallet – Verden som var min
Aschehoug
|
Del på twitter
Arild Rønsen. Født 27. november 1955. Norsk journalist, redaktør, musiker og forfatter, kjent som fan av Vålerenga og som rock- og jazz-skribent.
